Bilens styring er en viktig del av understellet og virker ved hjelp av et ratt foran førersetet. Rattets dreiing påvirker et system av rattrotasjonsoverføring (tannstang eller snekkedrev, tannstang) og styrestag, slik at selv førere med lavere muskelstyrke beholder kontrollen. Dette oppnår man nesten uten unntak ved bruk av servostyring. Med servo menes i denne sammenheng en «assistent» som hjelper til med manøvreringen. Dette kan være en hydraulisk trykksylinder eller en elektromotor, som virker direkte på rattstangen eller styrestagene.

I nærmere tre bilgenerasjoner har enkelte personbiler hatt elektrisk assistert styring. Slik styring går enten ut på elektrohydraulisk eller hel-elektrisk styring. Den elektrohydrauliske går ut på at en elektromotor driver en oljepumpe som så driver en trykksylinder. Denne vrir rattet eller rattstammen, alternativt virker den direkte på styrestagene. Den hel-elektriske virker ved at en elektromotor vrir rattstammen via en tannhjulsmekanisme.Et amerikansk selskap har nå (august 2011) vist et rattservo som virker (elektrisk) direkte på rattstammen. Systemet klarer større vrimoment enn før og vil derfor kunne monteres også i større og tyngre biler. Kraftøkningen er på mer enn 10 prosent, og har gått opp 2 kN (kilonewton) fra 13 til 15. Da kan også biler med ekstra brede hjul få slik styring. Første bil ut med systemet var Ford Mustang 2011. Den trenger selvsagt mer rattkraft enn Opel Corsa, som var blant de aller første med systemet. Nå blir spørsmålet hva elektrisk servo krever av bilbatteriet. I økende grad må det lades oftere og oftere, noe som medfører at bilmotoren forbrenner mer drivstoff.

Styringen må generelt være fast og uten slark, og er konstruert for å kompensere for det indre hjulets kortere vei når bilen svinger. Hjulet må vinkles mer innover i svingen, jo mer bilen skal svinge. Hvis ikke begynner hjulene å gli sidelengs, å skrubbe. Dette ordnes med såkalt ackermannsstyring, som opprinnelig bestod av fast foraksel og bevegelige forhjulsspindler. Med dagens uavhengige oppheng foran, og forhjulsdrift, er teknikken slik: Det ene hjulet styres med et styrestag og er koblet til det andre med et ekstra stag. I kurver vil hjulene nå svinge rundt et felles teoretisk sentrum, og det indre hjulet vris mer enn det ytre. Vognmaker Ackermanns styregeometri ble utviklet for hestekjerrer i første halvdel av 1800-tallet og er nå et fast prinsipp alle kjøretøys styring.

Det finnes visse vinkler som avgjør hvor god bilens komfort og sikkerhet blir, så som caster- og cambervinkel og forhjulenes vinkling innover (sett ovenfra), toe-in. De styrende hjulenes friksjon mot underlaget påvirkes av deres sleperadius.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.