attribusjonsteori

Artikkelstart

Attribusjonsteori omhandler hvordan mennesker spontant plasserer årsaker – attribuerer – i dagliglivssammenhenger. Pionerer i attribusjonsforskningen var de amerikanske psykologene Fritz Heider og Harold Kelley.

Kelley utviklet på 1960-tallet en av de mest innflytelsesrike attribusjonsteoriene, den såkalte kovariasjonsmodellen. Denne fokuserer spesielt på faktorer som bestemmer hvorfor vi gir situasjonelle forklaringer, og omvendt, hvorfor vi gir personforklaringer. Situasjonelle forklaringer viser til noe i den aktuelle situasjonen («Jeg falt fordi det var så glatt») eller noe ved personen («Jeg er en skikkelig klums, tenk å falle på denne måten»).

Andre teoretikere har fokusert på konsekvensene av de attribusjoner vi gjør. For eksempel påviste Martin Seligman at attribusjon om manglende kontroll gjerne fører til passivitet og oppgitthet (lært hjelpeløshet).

Daryl Bem lanserte på 1960-tallet en teori om selvattribusjon, der hovedtanken er at vi i noen situasjoner bruker ytre holdepunkter for å fortolke egne, indre tilstander. Blir en person spurt om hun/han liker å lese bøker, vil personen ut fra denne tankegangen tenke på egen atferd («Jeg leser jo mange bøker») og dermed konkludere at «Jeg liker å lese bøker». Bems poeng her er at en aktør i mange situasjoner baserer seg på samme informasjon som en observatør når man rapporterer egne holdninger og preferanser.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg