Attribusjonsteori, gren av sosialpsykologien som studerer hvordan mennesker spontant plasserer årsaker - attribuerer - i dagliglivssammenhenger. Pionerer i attribusjonsforskningen var de amerikanske psykologene Fritz Heider og Harold Kelley.

H. Kelley utviklet på 1960-tallet en av de mest innflytelsesrike attribusjonsteoriene, den såkalte kovariasjonsmodellen. Denne fokuserer spesielt på faktorer som bestemmer hvorfor vi gir situasjonelle forklaringer, og omvendt, hvorfor vi gir personforklaringer.

Andre teoretikere har fokusert på konsekvensene av de attribusjoner vi gjør. For eksempel påviste Martin Seligman at attribusjon om manglende kontroll gjerne fører til passivitet og oppgitthet (lært hjelpeløshet).

Daryl Bem lanserte på 1960-tallet en teori om selvattribusjon, der hovedtanken er at vi i noen situasjoner bruker ytre holdepunkter for å fortolke egne, indre tilstander. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.