Akvatinta, en grafisk dyptrykksteknikk som gir fint graderte valørforskjeller. Trykkplaten bestrøs med harpikskorn, som deretter smeltes fast til platen. Når platen legges i syrebad, vil områdene som er dekket av harpikskorn ikke bli etset, og i det ferdige trykk vil de fremstå som små flekker i papirets fargetone. Valørene oppnås ved at platen etses i flere omganger. Ferdig etsede partier beskyttes etter hvert med dekkferniss. Valørdybden bestemmes av harpikskornenes størrelse og tetthet, samt av etsingens varighet. Akvatina ble først brukt i Frankrike som reproduksjonsteknikk for laveringer  i andre halvdel av 1700-tallet (beskrives første gang av Jean-Baptiste le Prince: Découverte du procédé de gravure au lavis, 1780), og ble først kunstnerisk utnyttet av Francisco Goya i serien Los Capriccios fra 1790-årene.

I en sukkerakvatint males bildet på platen med en «liftground» som består av en mettet sukkerløsning, tusj, såpe og gummi arabicum. Hele platen dekkes deretter med dekkferniss og legges i lunkent vann. Sukkerløsningen vil løse seg i vannet, og de bemalte områdene frilegges. Deretter bestrøs platen med harpikskorn og etses på vanlig måte. – Se også grafikk

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

19. juni skrev Fredrik A. Sandvik

Skriveforma «akvatinta» gjekk ut av bokmålsrettskrivinga i 2005. Eg føreslår derfor at artikkelen blir flytta til tittelen «akvatint». Sjå https://www.naob.no/ordbok/akvatint og http://www.sprakradet.no/localfiles/9630/rettskriving2005.pdf

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.