Vulcan

Vulcan fløy første gang 30. august 1952, og ble levert til Royal Air Force fra 1956, hvor det var operativt fra 1957. Vulcan var en av de såkalte V-bombere og var utrustet med kjernevåpen som utgjorde Storbritannias viktigste avskrekkings- og gjengjeldesesstyrke mot Sovjetunionen frem til midten av 1960-tallet. Da ble denne rollen ble tatt over av undervannsbåter med Polaris-missiler, og Vulcan skiftet rolle til å penetrere fiendtlige forsvar i lav høyde.

Vulcan ble brukt i strid kun under Falklandskrigen, hvor seks tokt ble fløyet mot Port Stanley fra Storbritannia, på det tidspunktet de lengste bombetoktene noensinne fløyet.

Vulcan ble bygget i to hovedvarianter:

• B.1, hvorav 45 fly ble levert frem til 1959 og tatt ut av tjeneste i 1967
• B.2, hvorav 89 fly ble produsert, levert fra 1960. B.2 hadde en ny og mer aerodynamisk effektiv vinge, kraftigere motorer, samt en rekke andre oppgraderinger.

Vulcan bombefly ble tatt ut av bruk i 1982, mens ni Vulcan som var ombygd til rekognoseringsfly var i bruk fra 1973 til 1983, og seks Vulcan ombygd til tankfly i 1982 var i bruk frem til 1984.

Varianten Vulcan B.2 var utstyrt med fire turbojetmotorer (se flymotor), hver med en skyvkraft på 89,0 kilonewton. Flyet kunne bære opptil 9525 kilogram med konvensjonelle våpen, eller kjernefysiske våpen som ett Blue Steel-missil eller Yellow Sun og WE177 bomber.

• Vingespenn: 33,83 meter
• Lengde: 30,46 meter
• Maksimal startvekt: 92 534 kilogram
• Topphastighet: 1038 kilometer i timen ved 36 000 fot (10 973 meter)
• Marsjfart: 998 kilometer i timen ved 55 000 fot (16 674 meter)

• bombefly
• V-bombere