Ellevehundretallets historieskrivere, deriblant William av Malmesbury, beskriver Vilhelm som en upopulær konge på grunn av sin vilkårlighet, griskhet og feider med kirken. Disse karakteristikkene må imidlertid tilskrives en viss pro-kirkelig slagside fra de klosterbaserte historikerne. Vilhelm Rufus hadde et godt forhold til blant annet erkebiskop Lanfranc av Canterbury og biskop Ranulf Flambard av Durham. Men da Lanfranc døde i 1089 lot kongen erkebispesetet i Canterbury stå tomt i mer enn fire år. Erkebiskopens normale inntekter tilfalt dermed Vilhelm. Dette vakte allmenn harme i kirkelige miljøer, men var en utbredt praksis i resten av Europa.
I 1093 ble Anselm omsider utpekt til erkebiskop i et relativt pinlig opptrinn, der kong Vilhelm, som trodde han lå for døden, nærmest truet den motvillige Anselm til å ta i mot ring og stav som tegn på erkebiskopens verdighet. Da Vilhelm ble frisk fortsatte han imidlertid sin, i kirkens øyne, hensynsløse framferd, og etter en rekke krangler dro Anselm i frivillig eksil i 1097. Han skulle ikke komme tilbake til England før etter Vilhelms død.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.