Kambodsja har en lang tradisjon for rituelle danse- og teaterformer, med en gammel historisk bakgrunn som fremgår av opptegnelser fra 700-tallet. Det som da ble beskrevet, var teaterlignende uttrykksformer på basis av dans, musikk og sanger. Fra 1400-tallet kjennes både ballettradisjon og skyggeteater. Denne ballettradisjonen er i vår tid søkt opprettholdt av Den kongelige balletten i Phnom Penh, og skyggeteater har tilsvarende fungert som en folkelig teatertradisjon. Nasjonalballetten har fremført et repertoar basert på bl.a. det indiske epos Ramayana om den kambodsjanske prinsen Preach Sang. Danseforestillingene var kombinert med et kor som fremførte tekster, opprinnelig på thai-språket og senere på kambodsjansk. Danserne fremstilte et register fra narrer til demoner. Populært har det i vår tid særlig vært med skyggeteaterformen Nang shek med dukker med skulpturelt utseende. En enda mere komisk versjon av skyggeteater er Ajang med klovnaktige og kabaretlignende virkemidler.

Vandreteater med dialoger basert på improvisasjon blir spilt i store haller, og de baserer seg på gamle sagn og eventyr og er svært populære. I 1950-årene kom vestlige teaterformer inn og vestlig dramatikk ble lansert gjennom Det nye teater. Etter at dette gikk inn i 1959, ble Det statlige dramateater grunnlagt. Denne vestlige orienteringen ble først representert av amatørteaterskuespillere, og repertoaret bestod til å begynne med av klassikere som bl.a. Shakespeare, Corneille og Racine. Utviklingen i retning av et profesjonelt teater ble særlig oppmuntret under kongedømmet, men under Pol Pot-tiden ble det som var av teaterliv stort sett rasert. Det foregår nå en langsom gjenoppbygging.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.