Historisk sett har ikke Indonesia noen tradisjon for taleteater, men den urgamle skyggespilltradisjonen wayang kan påvises tilbake til 700-tallet e.Kr. Wayang utviklet seg i forskjellige tradisjoner på Java og Bali og kan betegnes som skyggespill ledsaget av dans og musikk. Dramatisk sett bygde det i stor grad på det hinduistiske Mahabharata-eposet som rammehandling for improvisasjoner. Musikken ble fremført av gamelan-orkestre. Den mest kjente form for wayang er kulit som betyr lær, dvs. at dukkene var lærdukker. En spesiell form for maskedans oppstod på 1300-tallet. Disse tradisjonene har senere blandet seg med moderne teaterformer i Indonesia.

Taleteater kom først på begynnelsen av 1900-tallet, delvis som en innflytelse fra nederlenderne som tok med seg sin teatertradisjon. Det oppstod etter hvert egne indonesiske taleteatersjangere i Indonesia, slik som ketoprak og ludruk. Ketoprak-formen kjennetegnes av at den ledsages av gamelan-musikk. Skuespillerne verken synger eller danser i prinsippet, men der finnes noen innslag av sang og dans. I 1925 fantes det f.eks. bare i og omkring Surakarta 400–500 ketoprak-grupper. Ludruk er en taleteaterform basert på realisme. Fra ca. 1920 profesjonaliserte skuespillerne seg, og både indonesiske språk og nederlandsk ble brukt.

Etter selvstendigheten i 1945 steg antallet teatergrupper sterkt, noe som også gjaldt amatørgrupper som det etter hvert fantes flere tusen av. Jakarta Teater ble grunnlagt i 1970 og samtidig ble Jakarta-instituttet for kunstutdanning etablert med et eget teaterakademi. Nye teaterformer har etablert seg med grupper som Koma-teateret i Jakarta og Gandrik-teateret i Yogyakarta. Sistnevnte har prøvd å ta opp landlige tradisjoner i sitt arbeid, og er særlig kjent for forestillingen Tre ånder (1990).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.