Sara Stridsberg, svensk forfatter, oversetter og dramatiker. Hun regnes som en av Sveriges mest profilerte nålevende forfattere. For romanen Drömfakulteten tillägg till sexualteorin (2006) ble hun belønnet med Nordisk råds litteraturpris.

Stridsbergs essays, romaner og skuespill kjennetegnes ved at de er eksperimentelle og formbevisste. Hun overskrider sjangergrenser, bryter ned det faste skillet mellom forfatter og forteller, og blander fakta og fiksjon.

Tekstene kretser gjerne om en mørk kjerne av makt, begjær og sinnssykdom. Kritikere vektlegger at Stridsberg uredd analyserer kvinner i sårbare situasjoner, skildrer brennende kjærlighet, hat og smerte, og løser opp faste kjønnskategorier.

Stridsberg har studert jus og kjønnsteori, to fag hun gjør aktivt bruk av i forfatterskapet.

Stridsberg ble først kjent som oversetter av radikalfeministen Valerie Jean Solanas’ SCUM-manifest fra 1967. SCUM står for Society for Cutting Up Men. Med manifestet tok Solanas et rasende oppgjør med patriarkatet og manet frem en utopi for et kvinnestyrt samfunn.

Da Stridsbergs oversettelse kom og samtidig ble fremført som radikalpolitisk performance av Turteatern i Stockholm, vakte den stor interesse i offentligheten. Solanas’ påstand at menn ikke skulle være mer enn «a piece of shit», sådde tvil om feminismen som allment akseptert ideologi i Sverige. Og som Stridsberg hevdet i sitt forord, påvirker SCUM-manifestet sine lesere umiddelbart. Det er en farlig tekst:   

SCUM gör saker med kvinnor. Det är en text som förändrar sin läsare för alltid. Som läsare blir du genast en stygg och farlig jävel. (…) Du blir allt det som Big Daddy (patriarkatet) har sagt att du inte får vara, allt det du kämpat så hart för att inte falla till. (Stridsberg 2003; VI)

Stridsberg skulle senere ta opp igjen fascinasjonen for Solanas i gjennombruddsromanen Drömfakulteten.

Sara Stridsberg

Promobilde av Annika von Hausswolff/norden.org. Begrenset gjenbruk

Den skjønnlitterære debuten kom med den estetisk krevende romanen Happy Sally (2004) hvor Stridsberg tar utgangspunkt i en historisk kvinneskikkelse, som hun bygger sin litterære fantasi rundt. Å skrive frem livet til en kvinne kjent fra historien eller litteraturhistorien for å kommentere kvinnenes stilling generelt, er god tradisjon i den internasjonale feministiske litteraturen. Christa Wolfs roman Kassandra (1983) og Joyce Carol OatesBlonde (2000) er eksempler her.

I Happy Sally fungerer en av de første kvinnelige langdistansesvømmerne, Sally Bauer, som relieff for portrettet av den fiktive hovedpersonen Ellen. Ellen drømmer om å følge Bauers eksempel og krysse Den engelske kanal. Da prosjektet mislykkes velger hun å forsvinne fra mann og barn under en seilas til Amerika. Et av barna bearbeider tapet av moren ved å samle erindringsbiter, postkort og dagbokopptegnelser.

Romanens store konflikt er morens frigjøringstrang satt opp mot ansvaret for barnet. Konsekvensen av morens valg blir løftet frem med beskrivelsen av  «barnet uten barndom». Slike barn uten barndom finnes det for øvrig mange av i Stridsbergs forfatterskap.

I gjennombruddsromanen Drömfakulteten spinner Stridsberg igjen historien rundt en historisk person ved å hente fram fascinasjonen for Solanas’ liv og tanker. I boken oppsøker den navnløse jeg-fortelleren Solanas ved slutten av livet og får høre hennes historie. Romanen utforsker Solanas’ bakgrunn ved å sette i scene fiktive telefonintervjuer med hennes mor, møter med psykiatere og dommere fra rettssaken, men skriver også frem Solanas’ eksistensielle ensomhet i lyriske passasjer. Da Stridsberg ble tildelt Nordisk råds litteraturpris sto det i begrunnelsen at  «(…) romanen är en svidande uppgörelse med de olika förtryckarmekanismer som verkar i samhället. Sitt allvarliga ämne till trots är Drömfakulteten en roman som bärs fram av en enorm energi och språklig lusta.»

Da Dramaten i Stockholm oppførte Stridsbergs dramatisering av Drömfakulteten, ble Solanas betydning aksentuert ved at stykket fikk tittelen Valerie Jean Solanas ska bli president i Amerika (trykt i Medealand och andra pjäser i 2012). Teaterstykket åpner med den døende Valerie før det gir innblikk i scener fra hennes liv. Teksten har tydelig episke trekk: Dypdykk i fortiden skaper distanse til det som skjer på scenen, og løser opp enheten i tid, rom og handling som er påkrevd i den klassiske dramaformen.

Romanen Darling River (2010) fremhever unge kvinners tapsfølelse og smerte allerede med undertittelen «Doloresvariasjoner». Dolores er jenta som gis kallenavnet «Lolita» i Vladimir Nabokovs kontroversielle roman om en mann som forgriper seg på stedatteren. Stridsberg viderefører Nabokovs roman om Lolita, når hun blant annet lar Dolores være på vei til Alaska for å føde et dødfødt barn, og selv dø under fødselen.

Stridsbergs andre teaterstykke Medealand ble satt opp på Dramaten i 2009 med Noomi Rapace i hovedrollen. Stykket ble også spilt i Norge, blant annet på Den Nationale Scene, i Cecilie Løveids oversettelse i 2014. Stykket aktualiserer den antikke myten om Medea, som dreper sine barn for å hevne seg på eksmannen Jason. Hos Stridsberg er Medea en papirløs flyktningkvinne som etter å ha blitt forlatt av mannen i sitt nye hjemland, søker fåfengt psykiatrisk hjelp og drukner sorgen i alkohol og fester med venninner. Både Medealand og Dissekering av ett snöfall, som presenterer en nytolkning av dronning Kristinas vei fra makt til abdikasjon, inneholder kommentatorpersoner som bryter opp den dramatiske absoluttheten, og som gir publikumet anledning til å reflektere over de historiske kvinneskikkelsene. 

Den selvbiografiske romanen Beckomberga - Ode till min familj (2014) beskriver mentalsykehuset Beckomberga utenfor Stockholm, der Stridsbergs far var pasient.  I romanen forteller Jackie om besøkene sine på Beckomberga, et sted der mennesker med psykiske lidelser fikk leve sine krevende liv innenfor relativt trygge rammer frem til det ble lagt ned i 1995. I romanen blander Stridsberg sorgen over den tapte barndommen med sorgen over den tapte friheten som velferdsstaten sikret for sårbare mennesker, noe som gjør den nostalgiske teksten både vakker og utfordrende å lese.   

Aase Berg: «Sara Stridsberg tar sikte på patriarkatet», Bonniers litterära magasin 2003; 6.

Amelie Bjørk: «Metaforer och materialiseringar. Om apor hos Vladmimir Nabokov och Sara Stridsberg», Tidsskrift för litteraturvetenskap 2013; 1.

Lise Olivarius: «Skriften som hader sig selv», Trappe Tusind 2012; 7.

Tiina Rosenberg: “Still Angry after All These Years, or Valerie Solanas under Your Skin.” Theatre Journal 2010; 62.

Steve Sem-Sandberg: «Efterord», i Sara Stridsberg: Medealand och andra pjäser. Albert Bonniers förlag 2012.

Nora Simonhjell: «’en flod av ensamhet att drukna i’. Om Sara Stridsbergs Drömfakulteten – tillägg till sexualteorin». Norsk litterær årbok 2007.

Sara Stridsberg: «Förord», i Valerie Solanas: SCUM manifest. Översättelse och förord av Sara Stridsberg. Modernista förlag 2003.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.