Reidar Myhre

Reidar Myhre var en norsk pedagog. Myhre hører til blant de fremste forfattere av pedagogisk faglitteratur. Han utgav en rekke bøker om pedagogikkens historie, pedagogisk idehistorie, didaktiske spørsmål og skoleutvikling.

Myhre ble dr.philos. i 1974. Han var lektor ved Oslo offentlige lærerskole i årene 1946–1970, hjelpelærer ved Pedagogisk Forskningsinstitutt (PFI) i årene 1953–1958, lektor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo i årene 1970–1974 og professor i pedagogikk ved Universitetet i Trondheim, Norges lærerhøgskole i årene 1974–1984. Han utgav en rekke pedagogiske verker, blant annet Innføring i pedagogisk filosofi (1959), Pedagogisk idéhistorie (1964), og sammen med Torstein Harbo Pedagogisk psykologi (2 bind, 1960–1961).

Myhres vitenskapsteoretiske posisjon var inspirert av mellomkrigstidens kristne og konservative kritikk av det som ble kalt et naturalistisk og materialistisk menneskesyn. Myhre langet også ut mot dominansen av naturvitenskapelige idealer innenfor pedagogisk forskning. Han var også kritisk mot John Deweys pedagogiske grunnsyn, som han kalte «naturalistisk pragmatisme». Myhre fremhevet at pedagogikken måtte bygge på en hermeneutisk grunnforståelse, men viste også til et kristent grunnsyn som forutsetninger for pedagogisk filosofi og vitenskap.

Ved begynnelsen av 1950-årene var det åpenhet for Myhres faglige perspektiver ved PFI, men utover på 1950-årene utviklet det seg en åpen konflikt mellom Myhre og instituttbestyreren Johannes Sandven. Striden hadde en dimensjon utover de faglige motsetningene ved at Myhre nok utfordret Sandvens posisjon i fagmiljøet. Hans ukentlige forelesninger var svært godt besøkt, og interessen for Myhres faglige forfatterskap var betydelig, ikke minst ved lærerutdannelsesinstitusjonene.

I 1958 brukte Sandven sin makt som instituttbestyrer til å si opp Myhre som hjelpelærer ved PFI. I årene 1974–1984 var Myhre professor i pedagogikk ved Pedagogisk institutt, Universitetet i Trondheim.