Parot-doktrinen (2006) er navnet på en spansk rettspraksis anvendt hovedsakelig på terrorister tilknyttet den spanske separatistorganisasjonen ETA. Rettspraksisen endret utgangspunktet for beregningen av straffereduksjon for maksimal soningstid i fengsel (30 år), gitt på grunn av arbeid og god oppførsel. Parot-doktrinen ble anvendt hovedsakelig i terrorsaker mot ETA-fanger, som var dømt etter den spanske straffeloven av 1973 for  kriminelle handlinger begått mellom 1977 og 1995, og i tilfeller med svært lang fengselsdom, ofte flere tusen år.

I henhold til denne rettspraksisen trekkes straffereduksjonen fra hver fengselsstraff individuelt, og endret på en tidligere praksis der straffereduksjonen ble beregnet utfra den totale soningstiden på maksimalt 30 år. I praksis medførte Parot-doktrinen at fengselsstraffen ble lengre. Denne tolkningen av straffeloven ble anvendt for første gang i 2006 i saken mot ETA-fangen Henri Parot, idømt over 6000 års fengsel i 1990. Parot-doktrinen ble anvendt med tilbakevirkende kraft for å forsinke løslatelsen av fanger med svært lang fengselsstraff, og la stor vekt på hensynet til terrorofrene og deres etterlatte.

Parot-doktrinen ble anvendt ved vurderingen av straffereduksjon for flere tidligere dømte ETA- fanger. I et tilfelle ble denne rettspraksisen anket inn for Den Europeiske Menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) av Ines del Río, en baskisk separatist og ETA-fange idømt over 3000 års fengsel for en rekke terrorhandlinger som fant sted i Spania på åttitallet, med påstand om krenkelse av artikkel 5 og 7 i Den Europeiske Konvensjonen for Menneskerettigheter. Bakgrunnen for anken var at den terrordømte hadde fått innvilget en straffereduksjon som ble opphevet da Parot-doktrinen ble anvendt i hennes sak. I 2013 gav domstolen i Strasbourg fangen medhold, og Spanias regjering og domstolene rettet seg etter dette. EMDs avgjørelse medførte løslatelse av et betydelig antall ETA-fanger i løpet av få uker, noe som vekket en omfattende samfunnsdebatt i Spania.

Spansk straffelov har ikke noen øvre grense for antall år man kan bli dømt for, men det finnes derimot en øvre grense for soning i fengsel. Inntil 2003 var denne 30 år, men etter en lovendring i José María Aznars regjeringstid ble grensen hevet til inntil 40 år i spesielle tilfeller, blant annet terrorisme. Dette medfører i praksis at mange av ETA-fangene ble idømt mange tusen års fengsel, hvorav maksimum 30 år kunne sones i fengsel. Fram til 1995 kunne man få straffereduksjon for arbeid og god oppførsel. Det ble gitt én dags reduksjon for to dagers arbeid i fengselet. 

Lovdata (Beskrivelse av Den Europeiske Menneskerettsdomstolens avgjørelse)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.