Parot-doktrinen (2006) er navnet på en spansk rettspraksis anvendt hovedsakelig på terrorister tilknyttet den spanske separatistorganisasjonen ETA. Rettspraksisen endret utgangspunktet for beregningen av straffereduksjon for maksimal soningstid i fengsel (30 år), gitt på grunn av arbeid og god oppførsel. Parot-doktrinen ble anvendt hovedsakelig i terrorsaker mot ETA-fanger, som var dømt etter den spanske straffeloven av 1973 for  kriminelle handlinger begått mellom 1977 og 1995, og i tilfeller med svært lang fengselsdom, ofte flere tusen år.

I henhold til denne rettspraksisen trekkes straffereduksjonen fra hver fengselsstraff individuelt, og endret på en tidligere praksis der straffereduksjonen ble beregnet utfra den totale soningstiden på maksimalt 30 år. I praksis medførte Parot-doktrinen at fengselsstraffen ble lengre. Denne tolkningen av straffeloven ble anvendt for første gang i 2006 i saken mot ETA-fangen Henri Parot, idømt over 6000 års fengsel i 1990. Parot-doktrinen ble anvendt med tilbakevirkende kraft for å forsinke løslatelsen av fanger med svært lang fengselsstraff, og la stor vekt på hensynet til terrorofrene og deres etterlatte.

Parot-doktrinen ble anvendt ved vurderingen av straffereduksjon for flere tidligere dømte ETA- fanger. I et tilfelle ble denne rettspraksisen anket inn for Den Europeiske Menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) av Ines del Río, en baskisk separatist og ETA-fange idømt over 3000 års fengsel for en rekke terrorhandlinger som fant sted i Spania på åttitallet, med påstand om krenkelse av artikkel 5 og 7 i Den Europeiske Konvensjonen for Menneskerettigheter. Bakgrunnen for anken var at den terrordømte hadde fått innvilget en straffereduksjon som ble opphevet da Parot-doktrinen ble anvendt i hennes sak. I 2013 gav domstolen i Strasbourg fangen medhold, og Spanias regjering og domstolene rettet seg etter dette. EMDs avgjørelse medførte løslatelse av et betydelig antall ETA-fanger i løpet av få uker, noe som vekket en omfattende samfunnsdebatt i Spania.

Spansk straffelov har ikke noen øvre grense for antall år man kan bli dømt for, men det finnes derimot en øvre grense for soning i fengsel. Inntil 2003 var denne 30 år, men etter en lovendring i José María Aznars regjeringstid ble grensen hevet til inntil 40 år i spesielle tilfeller, blant annet terrorisme. Dette medfører i praksis at mange av ETA-fangene ble idømt mange tusen års fengsel, hvorav maksimum 30 år kunne sones i fengsel. Fram til 1995 kunne man få straffereduksjon for arbeid og god oppførsel. Det ble gitt én dags reduksjon for to dagers arbeid i fengselet. 

Lovdata (Beskrivelse av Den Europeiske Menneskerettsdomstolens avgjørelse)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.