Pamphile Le May

Le May hadde et omfattende skjønnlitterært forfatterskap. Han skrev verker i mange sjangre: diktsamlinger, tragedier og komedier, romaner og fortellinger. Som forfatter var han ikke først og fremst opptatt av de nasjonale og historiske motivene som dominerte fransk-kanadisk litteratur på denne tiden. Særlig som lyriker blir han regnet som en intimist som skildrer egne livserfaringer på en måte de fleste kan kjenne seg igjen i.

Kvaliteten på romanene og skuespillene hans regnes som noe ujevn, men som forteller er han dyktig, og hans fortellinger, Contes vrais (1899, «Sanne historier»), kom i flere utvidede utgaver mens han levde. Etter sin død ble Le May glemt, men både fortellingene hans og flere romaner ble utgitt på nytt i tiden rundt år 2000.

Le May var født i byen Trois-Rivières men bodde mesteparten av sitt voksne liv i hovedstaden Quebec. Som ung var han ofte syk. Han begynte på flere studier som han avbrøt etter kort tid. Til slutt klarte han å gjennomføre juss-studiet. Etter hvert viste han seg som en initiativrik person som markerte seg både som administrator og som en original forfatter.

Da Le May var ferdig utdannet, ble han ansatt ved Universitetsbiblioteket i Quebec. Her var han i 25 år, og han innførte en rekke reformer i måten biblioteket ble drevet på. Blant annet fikk han opprettet en ordning for utveksling av bøker og dokumenter mellom Canada og flere europeiske land. Norge var det eneste landet i Nord-Europa som var med i denne ordningen. Le May var også opptatt av at et universitetsbibliotek skulle være åpent for enhver som ønsket å besøke det. Ikke alle var enige i disse synspunktene, og mange hevdet at Le Mays prinsipper førte til tyveri fra samlingene. Man mener dette var hovedgrunnen til at han i 1892 ble førtidspensjonert mot sin vilje.