Nordlandet kirke

Nordlandet kirke fremstår som original både ute og inne. Selv om historien forteller om en vanskelig byggeprosess med arbeidskonflikter, representerer kirken en langt bedre håndverkstradisjon enn dagens standard.

Kirken har svært god akustikk, og det nye orgelet fra 2000 kler kirkerommet akustisk. Her har det vært uroppføringer av verker av Henning Sommero og Edvard Fliflet Bræin. Ved Kristiansunds 200-årsjubileum i 1942 spilte den 17 år gamle Edvard Fliflet Bræin sin fars, organist Edvard Bræins, kantate til byen.

Befolkningen på Nordlandet forlangte allerede midt på 1800-tallet å få en kirke på øya, da overfarten til Kirkelandet var for farlig og strevsom. Bystyret kom til forlik med befolkningen og fikk departementets tillatelse til å oppføre en kirke senest tre år etter at den nye hovedkirken med 1200 sitteplas-ser var bygget på Kirkelandet, på Lyhshaugen. Det var en trekirke, og den sto ferdig i 1878, men var da blitt så dyr at bystyret måtte søke departementet om tillatelse til å utsette byggingen av kirken på Nordlandet. Dette ble innvilget i 1884, men bystyret kjøpte iallfall tomt og satte av 6000 kroner til formålet. Det ble gjort forsøk på å fremskaffe tegninger til en langkirke i tre, men etter murtvangen som kom i 1904, måtte den forberedende komiteen utarbeide program for en kirke i ikke-brennbare materialer.

Nordlandet kirke er et resultat av en arkitektkonkurranse i 1908. Arkitekturen var inne i en brytningstid. Det hadde vært tilløp til nye tendenser i den åpne arkitektkonkurransen for Kongsseteren i Holmenkollåsen året før, og arkitektene som konkurrerte om Nordlandets kirke, var svært usikre på hvilken «stil» de skulle velge.

Konkurransen var egentlig det vi i dag kaller et parallelt oppdrag, hvor plankomiteen hadde innbudt tre arkitekter til å komme med forslag. Vinneren leverte to utkast. De to andre konkurrentene, Kristen Rivertz og Ole Stein, levert tre utkast hver. Det var plankomiteen som skrev ut «konkurransen» om en langkirke. Komitémedlemmene ble om mulig mer usikre enn arkitekten, og henstilte til arkitektforeningene i Kristiania og Bergen om å gi en uttalelse til utkastene. Det ble bergensforeningen som utgjorde juryen, som ikke bare skulle peke ut hvilken av de tre dyktige arkitektene som burde få oppdraget, men også hjelpe vinneren med å velge det beste av utkastet.

Man sier ofte at det er juryen som tar førstepremien. Her tok de den med det av Schytte-Bergs utkast de likte best, men først etter en omkonkurranse hvor kravet om langkirke ble trukket.

Trondheimsarkitekten Hagbarth Schytte-Berg hadde utdannelse fra Berlin og Hannover, og var kjent for den nygotiske kirken i Skien. Den ble innviet i 1894, da arkitekten var 34 år gammel. I 1903 fullførte han Fagerborg kirke i Oslo i en blandingsstil av nygotikk, nasjonalromantikk og jugendstil, med forbilder både fra England og ikke minst fra den amerikanske arkitekten Henry Hobson Richardson. Fra den symmetriske, nygotiske teglkirken i Grenland via den asymmetriske Oslo-kirken i blandingsstil, som egentlig «ønsket» å være i rundbuestil, falt den nå 48 år gamle arkitekten til ro i Kristiansund. Her dyrket han igjen det symmetriske og rundbuestilen, og plassert det karakteristiske na-sjonalromantiske, undersetsige tårnet i krysset mellom hovedskipet og sideskipet.

Tårnets knekte, mansardlignende tak var overensstemmende med tidens ønske om en arkitektur med sluttede former, mer enn historiske former, og har likhetstrekk med det skjellsettende forslaget til Arnstein Arneberg (1882–1961) og Ole Sverre (1865–1952) i arkitektkonkurransen om Kongsseteren i 1907. De vant ikke, men viste hva som skulle komme: en nasjonal arkitektur befridd for dragestil, sveitserstil og jugendstil. Like fullt har kirken på Nordlandet trekk av sen jugendstil.

Med unntak av byggearbeidene etter brannen i Ålesund var det svært liten byggeaktivitet i Norge i tidsrommet fra krakket i 1899 til slutten av første verdenskrig. Mye av det som ble oppført rundt denne verdenskrigen, var etterslengere av en for lengst forgangen jugendstil på Kontinentet. I Oslo ble mange hus oppført etter tegninger som var mange år gamle.

Den tunge og massive Nordlandet kirke ble bygget på en kupert tomt som var for trang. Man var nødt til å øke den flate delen av tomten ved å lage et platå med en mek-tig støttemur i samme steinmateriale som kirken. Slik fremstår platået og kirken som en enhet, samtidig som kirken får en kjørevei rundt seg. På den måten blir kirken en del av det urbane rom, en forlengelse av gaten som ender ved kirken, som egentlig ligger i utkanten av bebyggelsen den dag i dag.

Tårnhjelmen og detaljene forteller om en nasjonalromantikk som lignet både den i Finland og den i Holland. Finland, som beveget seg raskt mot å bli en selvstendig nasjonalstat, hadde blant annet den unge arkitekten Lars Sonck (1870–1956). Han hadde stor påvirkningskraft på norske arkitekter, som for det meste fikk sin utdannelse i Stockholm eller Berlin. Lars Sonck vant med sine nasjonalromantiske forslag kirkekonkurransene i Åbo (1894, ferdig i 1905) og Tammerfors (1902, ferdig i 1907).

Nordlandet kirke er bygget i gråstein fra stedet. Steinhuggerne hadde problemer med å finne stein uten kvartsstriper, som lett ville ødelegge ornamenter. Steinen skulle dessuten være finhugget, i motsetning til råkopp i de øvrige delene.

Den grå steinkirken blir innvendig til et hvitmalt kirkerom. Mørkt treverk i det synlige takverket og i detaljer og benker, betoner det kraftige og holdbare, et sterkt budskap om at «Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller».

Alt interiøret er tegnet av arkitekten, også lampetter, lamper og lysekroner, som ble tilrettelagt både for gass og for elektrisitet, som ennå ikke var kommet til byen. Alterbildet, hvor Jesus er i Getsemane med noen av sine disipler, er malt i 1840 av professor Friedrich Jacob Rentsch fra Dresden. Den sto opprinnelig i den gamle Kirkeland-kirken frem til den ble revet. Rammen rundt altertavlen er laget for anledningen og formelig understreker tidens usikkerhet med hensyn til stilvalg. Her er det en blanding av klassisisme og nybarokk i kontrast til kirkens mer lødige interiør i nasjonalromantikkens tegn. Det nye orgelet med 35 stemmer lider av samme merkelig rotete blanding av nybarokk og klassisisme, mens den utmerket godt kunne vært nøytral.

Arkitekten ønsket kalkmalerier av Enevold Thømt, og hadde mottatt oppskrift på underlagspussen for dette formålet, samt utkast og anbud. Da byggekomiteen ba Emanuel Vigeland om det samme, og han oppdaget at han konkurrerte med andre, trakk han forslaget med beskjed om at han ikke ville «faa sit utkast bedømt som konkurrerende med hr. Thømts» – en sjelden klar mel-ding. Senere ble Vigeland engasjert uten konkurranse.

Med sønnen Per som medhjelper utførte Vigeland utsmykningsarbeidet i form av glassmalerier som forsøker å følge opp kirkens arkitektur med frodige motiver fra Det nye og Det gamle testamentet. Men det blir for tamt, både i forhold til kirkerommets kraftige karakter og rommets målestokk. Kirken hadde vunnet på en kraftfull Enevold Thømt, som utsmykket først Ålesund kirke i 1918 (innviet i 1909) og senere Bekkelaget kirke i 1939 (innviet i 1923). En slik integrert utsmykning ville tatt tak i rommet og komplettert det som en hel arkitektonisk gest, særlig fordi arkitekturen på denne tiden fortsatt forteller eventyr og trenger ornamenter til å støtte opp under seg – ikke for å redusere kristendommens budskap, men for å forsterke det, gjøre kirken til et kontemplativt og sakralt rom.

• kirke