Leifur Thórarinsson var en av Islands mest modernistisk orienterte komponister i etterkrigstiden, og skrev musikk som i høy grad tok opp i seg den europeiske avantgardismens ideer. Thorkell Sigurbjörnsson kalte ham «den mest trofaste representant blant islandske komponister for dodekafon og seriell komposisjonsteknikk».
Han startet sine studier på konservatoriet i Reykjavik, hvor han studerte fiolin med Björn Ólafsson og komposisjon med Jón Thórarinsson. Fra 1954 til 1957 studerte han i Wien hos Hanns Jelinek, hvor han ble godt skolert i tolvtoneteknikken. Han fortsatte studiene i USA, først i perioden 1959-1961 i New York hos Gunther Schuller og Wallingford Constantine Riegger, og i 1964 i Tanglewood hos Schuller.
Tilbake på Island underviste han på forskjellige musikkskoler, og jobbet med musikk i flere aviser og radio.
Thórarinsson ble nominert til Nordisk råds musikkpris fem ganger. I 1965 for Sinfónía I (1963), i 1970 for Strengjakvartett (1969), i 1976 for Angelus Domini (1975), i 1982 for Rís upp, ó, Guð (1979), og i 1990 for STYR, notturno capricioso (1988).
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.