Leifur Thórarinsson

Leifur Thórarinsson var en av Islands mest modernistisk orienterte komponister i etterkrigstiden, og skrev musikk som i høy grad tok opp i seg den europeiske avantgardismens ideer. Thorkell Sigurbjörnsson kalte ham «den mest trofaste representant blant islandske komponister for dodekafon og seriell komposisjonsteknikk».

Han startet sine studier på konservatoriet i Reykjavik, hvor han studerte fiolin med Björn Ólafsson og komposisjon med Jón Thórarinsson. Fra 1954 til 1957 studerte han i Wien hos Hanns Jelinek, hvor han ble godt skolert i tolvtoneteknikken. Han fortsatte studiene i USA, først i perioden 1959-1961 i New York hos Gunther Schuller og Wallingford Constantine Riegger, og i 1964 i Tanglewood hos Schuller.

Tilbake på Island underviste han på forskjellige musikkskoler, og jobbet med musikk i flere aviser og radio.

Thórarinsson ble nominert til Nordisk råds musikkpris fem ganger. I 1965 for Sinfónía I (1963), i 1970 for Strengjakvartett (1969), i 1976 for Angelus Domini (1975), i 1982 for Rís upp, ó, Guð (1979), og i 1990 for STYR, notturno capricioso (1988).