Kirstine Colban

Kirstine Colban var Norges første kvinnelige kartograf. Da hun var åtte år gammel, flyttet familien til Vågan. Som datter av presten og forfatteren Erik Andreas Colban (1760–1828), fikk hun opplæring i både latin og hebraisk.

I 1814, da hun var 23 år gammel, tegnet Colban 'Cart over Lofodens og Vesteraalens Fogderi i Nordlands Amt, med dets Øer, Strømme og Sunde'. Antageligvis kunne hun tegne dette kartet etter å ha reist rundt med faren i sognet. Oluf Olufsen i København stakk kartet i kobber (se kobberstikk), og det ble brukt i farens bok Forsøg til en Beskrivelse over Lofodens og Vesteraalens Fogderie i Nordlands Amt. Siden tegnet hun perspektivkart over Finnesset, Kabelvåg og Kjerkvågen.

Colban flyttet siden til Storsteinnes i Troms, der hun bodde sammen med ektemannen, sorenskriver og stortingsrepresentant Johannes Henrik Aas. I løpet av et ekteskap som varte fire år og åtte måneder, fikk de fire barn. Det siste barnet ble født fire dager etter farens død i 1822.

Colban flyttet etter hvert til Trondheim, og siden til Kristiania, hvor hun bodde til hun døde.

Begge steder var hun en viktig stemme for fattige og foreldreløse barn. Hun var med på å stifte det første norske barneasylet i Trondheim, og senere Grønland asyl i Kristiania. Henrik Wergelands dikt «Asylbørnenes Sang» skal være skrevet til henne.