Hagekunst og landskapsarkitektur i Japan

Japansk hagekunst har gamle røtter. De første spor kan føres tilbake til ca. 500 og viser sterk påvirkning fra kinesisk tradisjon. Det regnes at de viktigste grunnelementene og det japanske særpreg var fullt utviklet på 1400-tallet.

Formspråket er uformelt uten symmetri eller tydelig geometrisk linjeføring, men søker ikke å etterligne fri natur. Snarere er det tale om å symbolisere landskap, skape assosiasjoner og stimulere fantasien. En typisk situasjon viser store steinblokker plassert på en forhøyning for å symbolisere fjell, med «voktersteinen» litt tilbake for midtpunktet. Vannflater med buktende omriss symboliserer havet, med steinblokker som øyer. Dette kan også oppnås uten bruk av vann, med horisontale flater med revet sand eller dekke av furunåler som sinnbilde på havet, der stripenes retning markerer strømmene. Anleggene er oftest små og oversiktlige, med en nær og direkte kontakt mellom rommene innomhus og hagen. Vegetasjonen er gjerne vintergrønn med mosedekke eller sand på bakken. Med hjelp av beskjæringsteknikker blir veksten hemmet slik at trær og busker holder formen nesten uendret gjennom lang tid. Klassiske eksempler er tempelhagene i Kyoto der virkemidlene iblant er minimalisert til sand, stein og en omgivende mur.

Arven fra den tradisjonelle hagekunst er ført videre i moderne japansk landskapsarkitektur og har påvirket miljøutformingen i vestlige land i betydelig grad, spesielt med tanke på sammenhengen mellom inne- og utemiljø. Amerikanske landskapsarkitekter med japansk bakgrunn har spilt en vesentlig rolle, bl.a. Hideo Sasaki og Isodor Noguchi. I Japan finnes det utdanningsprogram i landskapsarkitektur ved 15–20 universiteter, og fagområdet har en viktig plass i nåtidens planlegging i landet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.