Under den annen verdenskrig produserte japanerne propagandafilmer på Taiwan, og deres atelierer ble overtatt av nasjonalistene da disse kom til makten. Etter at kommunismen seiret på fastlandet vokste en kommersiell filmindustri frem. Den nådde et årskvantum på ca. 100 spillefilmer i slutten av 1950-årene. Et statlig selskap, Central Motion Picture Corporation (CMPC), ble dannet 1954. Produksjonen sank kraftig i 1960-årene. En ny giv kom imidlertid fra Hong Kong-produsenter som Lee Han-Hsiang og Hu-Chin-Chuan, og taiwansk film- og kinoindustri beholdt nære forbindelser med Hong Kong. Samarbeidet med Kina for øvrig ble underlagt restriksjoner.

I begynnelsen av 1980-årene kom den såkalte «hsin-jui», en «ny bølge», som gav taiwansk film en sterkere samtidsorientering og resulterte i internasjonal oppmerksomhet. Blant de fremste regissørene var Hou Hsiao-Hsien med Tid for å leve, tid for å dø (1985) og Tristhetens by (1988; Gulløven i Venezia), og Edward Yang med En Taipei-fortelling (1984). Siden har produksjonen igjen sunket i konkurranse med videobransjen og importen fra Hong Kong og USA; for å ta opp kampen har taiwanske produsenter engasjert filmstjerner fra Hong Kong. Ang Lee har gjort seg bemerket med Bryllupsnatten (1993) og Spis drikk mann kvinne (1994), men arbeider i vesten. Blant aktive regissører i 1990-årene kan nevnes Richard Chen, Peter Wang og Sylvia Chang.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.