Fra bergingen av filmreturkapselen fra Discoverer 14-satellitten 19. august 1960.

av USAF. public domain

Corona er en serie amerikanske rekognoseringssatellitter. Viktige deler av teknologien, for eksempel kamerasystemene og returen av eksponert film, ble utviklet og prøvet i Discoverer-programmet, som igjen tilhørte WS-117L-programmet. Arbeidet ble startet av det amerikanske flyvåpenet i 1956 på grunnlag av en utredning fra RAND Corporation. Utviklingen av Corona-programmet ble fremskyndet etter nedskytingen av U-2 spionflyet over Sovjetunionen 1. mai 1960.

Første vellykkede Discoverer-satellitt, Discoverer 2, ble skutt opp 13. april 1959. Discoverer 13, skutt opp 10. august 1960, demonstrerte for første gang nedtagning av en tilbakevendingskapsel, men satellitten hadde ikke kamera. Discoverer 14, skutt opp 18. august 1960, var utstyrt med et KH-1 kamera, og eksponert film ble for første gang tatt ned til bakken dagen etter. Tilbakevendingskapselen, som hang i en fallskjerm, ble snappet opp i luften av et militært transportfly utstyrt med en trapeslignende oppfangingsmekanisme.

Av 39 Corona-oppskytninger i Discoverer-programmet var 26 vellykket. I 23 forsøk på bringe kapselen ned ble åtte fanget opp i luften, mens fire ble plukket opp av havet. En saltplugg som løste seg opp etter to dager sørget for at kapselen sank hvis den ikke ble berget.

Til sammen ble 144 Corona-satellitter skutt opp, brukbare bilder ble returnert fra 102. Bærerakettene var av type Thor-Agena, og oppskytningene fant sted fra Vandenberg Air Force Base i California fordi satellittene ble brukt i nær polare baner. Banehøyden var til å begynne med rundt 160 kilometer, senere så lav som omkring 120 kilometer, der luftmotstanden gir begrenset varighet. CIA sto for operasjon av satellittene og behandling/tolkning av bildene.

Kameraene ble utviklet gjennom flere generasjoner, fra KH-1 til KH-2, KH-3, KH-4, KH-4A og KH-4B, levert av Itek Corporation. KH-betegnelsen (av Key Hole) dukket opp i 1962, og ble ofte brukt for å beskrive satellitt-typen. Kameraene benyttet en spesiell, 70 millimeters film produsert av Eastman Kodak. Brennvidden var 610 millimeter, og kameraenes lengde økte etter hvert fra 1,5 til 2,7 meter. Minste detaljer synlig på bildene var 3,0 meter for KH-3, et tall som senere ble redusert til 1,5 m og i ett tilfelle til 0,3 meter. Den optimale oppløsningen viste seg å være 0,9 meter. De første Corona-satellittene hadde ett kamera, men det varte ikke lenge før to ble benyttet. Senere tre, for at ett skulle levere oversiktsbilder. Til å begynne med medførte satellittene 2400 meter film for hvert kamera, et tall som økte til 4900 meter med tynnere filmtyper. Fra og med nummer 69 ble satellittene utstyrt med to tilbakevendingskapsler. Den siste Corona-satellitten, av KH-4B typen, ble skutt opp 25. mai 1972

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.