rekognoseringssatellitter

Rekognoseringssatellitter, militære satellitter som ved hjelp av forskjellige typer kameraer (optiske, infrarøde, digitale) eller radar kan skaffe bilder av militære installasjoner, styrkeforflytninger, kommunikasjonsanlegg, industriell virksomhet osv. i andre land. USA og Sovjetunionen/Russland har hatt operative rekognoseringssatellitter siden 1960-årene, senere har andre nasjoner (f.eks. Kina) eller grupper av nasjoner utviklet egne systemer.

Kameraene kan ha vidvinkellinser for oversiktsbilder eller telelinser for detaljbilder. Med optiske kameraer, avansert teknologi og spesiell film er det fra banehøyder på 160–200 km fullt mulig å ta bilder der man kan skjelne detaljer på godt under en meter i utstrekning. Tidligere ble filmen brakt ned til jordoverflaten ved separerbare kapsler eller ved at hele satellitten ble dirigert tilbake. Nå har imidlertid digitale kameraer overtatt i stor grad, og nær-sanntid-prosessering er mulig ved elektronisk overføring (også via dataoverføringssatellitter). Kamerasatellittene benytter ofte solsynkrone baner, og de mest avanserte har mulighet for å foreta baneendringer.

Radarsatellitter benyttes når man trenger bilder om natten eller i skyet vær, men gir dårligere oppløsning (mindre detaljer). Spesielt utstyrte satellitter driver elektronisk rekognosering gjennom registrering av radarfrekvenser, avlytting av kommunikasjonskanaler osv.

Rekognoseringssatellitter omtales i mediene ofte som spionsatellitter. Spesielt kamerasatellittene betraktes som viktige inspeksjonselementer ved avtaler om styrkereduksjoner og våpenbegrensninger.