rekognoseringssatellitter

Kameraene kan ha vidvinkellinser for oversiktsbilder eller telelinser for detaljbilder. Med optiske kameraer, avansert teknologi og spesiell film er det fra banehøyder på 160–200 km fullt mulig å ta bilder der man kan skjelne detaljer på godt under en meter i utstrekning. Tidligere ble filmen brakt ned til jordoverflaten ved separerbare kapsler eller ved at hele satellitten ble dirigert tilbake. Nå har imidlertid digitale kameraer overtatt i stor grad, og nær-sanntid-prosessering er mulig ved elektronisk overføring (også via dataoverføringssatellitter). Kamerasatellittene benytter ofte solsynkrone baner, og de mest avanserte har mulighet for å foreta baneendringer.

Radarsatellitter benyttes når man trenger bilder om natten eller i skyet vær, men gir dårligere oppløsning (mindre detaljer). Spesielt utstyrte satellitter driver elektronisk rekognosering gjennom registrering av radarfrekvenser, avlytting av kommunikasjonskanaler osv.

Rekognoseringssatellitter omtales i mediene ofte som spionsatellitter. Spesielt kamerasatellittene betraktes som viktige inspeksjonselementer ved avtaler om styrkereduksjoner og våpenbegrensninger.