Calixte Beyala

Calixte Beyala, franskspråklig forfatter fra Kamerun. Forfatterskapet hennes er preget av feministiske idealer og av vilje til å sette spørsmålstegn ved mange holdninger og fordommer som man finner i dagens Afrika. Dette har gjort henne til en av de mest kjente og omdiskuterte unge forfatterne i den nyeste afrikanske litteraturen.

Calixte Beyala vokste opp i enkle kår hos besteforeldre som gav henne den tradisjonell oppdragelsen for jenter fra hennes miljø. Hun fullførte likevel videregående skole og giftet seg sytten år gammel. Sammen med sin ektemann bodde hun deretter i en rekke land i Afrika og Europa. Særlig viktig har det vært at hun fikk anledning til å studere litteratur i Frankrike. Hun er nå skilt og bor i Paris.

Beyala har et stort forfatterskap. Hun debuterte i 1987 med romanen C'est le soleil qui m'a brûlée (Det er solen som har brent meg). Etter hvert vant hun flere prestisjefylte litterære priser. I 1994 fikk hun det svarte Afrikas store litterære pris for romanen Maman a un amant (Mamma har en elsker). I 1996 ble Les honneurs perdus (De tapte ærene) belønnet med Det franske Akademis romanpris. Romanen La petite fille du réverbère (1998, Den lille piken fra gatelykten) fikk en litterær pris delt ut av UNICEF. Som flere av bøkene hennes bygger romanen på erindringer fra hennes egen barndom. Mange av Beyalas romaner har selvbiografiske innslag, og denne romanen regnes som den som ligger tettest opp mot forfatterens eget liv.

Blant bøkene Beyala har gitt ut etter årtusenskiftet, kan nevnes Femme nue, femme noire (2003, Naken kvinne, svart kvinne), en fabel som handler om hvordan afrikanske kvinner er blitt utnyttet gjennom tidene. Denne boken regnes blant de mest provoserende av hennes skjønnlitterære verker. Le Christ selon l'Afrique (2014, Afrikas Kristus) er den siste av Beyalas romaner som har fått en litterær pris. Også denne boken foregår i et afrikansk miljø preget av stor fattigdom.

Beyala har markert seg som en meget engasjert forfatter. Hun mener at de afrikanske samfunn er sterkt mannsdominerte, og vil at hennes eget forfatterskap skal være et forsvar for den afrikanske kvinnen og hennes verdier. Likeledes kjemper hun for at ikke-europeere, og særlig mørkhudede skal komme mer til syne i franske medier. Dette har ledet henne til også å kjempe for andre grupper som hun mener blir oversett eller forfulgt i det moderne Afrika,. Dette gjelder ikke minst funksjonshemmede og homofile.

Beyala er også opptatt av at europeere ofte og bevisst ignorerer eller mistolker personer fra den tredje verden når disse hevder seg i kulturlivet eller politikken. Blant dem hun har forsvart, er kontroversielle skikkelser som Libyas tidligere diktator Muammar al-Gaddafi. I avisinnleggene sine bruker hun gjerne en svært polemisk stil, og flere ganger har hennes artikler fått rettslige etterspill.

Ved noen anledninger er Beyala blitt beskyldt for å ha plagiert andre forfattere. I Le Petit Prince de Belleville (1992, Den lille prinsen fra Belleville, ble det funnet en del avsnitt som lot til å være hentet fra den franske utgaven en roman av den amerikanske forfatteren og psykologen Howard Buten (født 1950). Beyala har her valgt å ikke ta til gjenmæle mot disse påstandene. Enkelte kritikere har også hevdet at deler av Les honneurs perdus er plagiat, men i dette tilfelle tok en rekke franske kulturpersonligheter Beyala i forsvar, og beskyldningene om plagiat her er nå trukket tilbake.

Selv om Beyala har levd en vesentlig del av sitt voksne liv i Europa, er bøkene hennes i stor grad bygget på erindringer fra oppveksten i Kamerun. Når hun hevder at særlig moderne massemedia tegner et alt for negativt bilde av Afrika, blir det sagt at også hun selv bidrar til dette bildet, blant annet fordi hun legger så liten vekt på tendensene til positiv utvikling som også finnes i det moderne Afrika. De fleste kritikere mener likevel at det gripende innholdet i romanene hennes, og hennes enkle, men effektfulle stil skaper et større engasjement for Afrika blant europeiske, og særlig blant franskspråklige lesere.