Brennevinsfjorden

Mens Nordaustlandet ellers er dekket av permanent is er nordsiden isfri og geologien synlig. Botniahalvøya på vestsiden av fjorden er bygd opp av vulkanske bergarter som er 800-900 millioner år gamle. På østsiden og særlig ved Kontaktberget innerst i fjorden er en skarp kontrast synlig mellom sedimentære bergarter og magmatisk granitt. De yngste bergartene på Nordaustlandet finnes blant annet ved munningen av Brennevinsfjorden. De er vertikale doleritt- eller diabasganger formet av magma som under press har fulgt ganger opp til overflaten.

Navnet stammer fra et hollandsk kart fra 1660 av Pieter Goos i formen Brandewyns bay. Det er ukjent hvorfor dette navnet ble valgt, men det har fulgt fjorden siden med variasjoner som Brandy Bay (1716), Baye de l'Eau de vie (1801) og Brandywine Bay (1820). I Roald Amundsens beretning fra 1925 er det kalt både Brennevin Bay og Brændevinsbukten.

Det nordligste Nordaustlandet har klimatiske utfordringer for vegetasjon, men to karplanter er registrert for Brennevinsfjordområdet. De er ullbakkestjerne (Erigeron eriocephalus) og snøfrytle (Luzula nivalis).

Brennevinsfjorden er best kjent som stedet der Roald Amundsens ekspedisjon med to flybåter mot Nordpolen landet i 1925. Amundsen og fem andre fløy fra Ny-Ålesund mot polen i de to Dornier-Wal flybåtene N24 og N25. De landet på isen på 87°43' N og kunne tre og en halv uke senere få N25 i luften igjen med alle seks om bord. De rakk såvidt tilbake til land før flyet gikk tom for drivstoff. De var da utenfor Brennevinsfjorden og ble plukket opp av en fangstskute – Sjøliv av Balsfjord – som tilfeldigvis kom forbi og førte mennene tilbake til Ny-Ålesund. N25 ble fortøyd i fjorden og hentet noen dager senere.

• Svalbard
• Roald Amundsen

• Svalbardflora.no

Litteratur

• Hjelle, Audun (1993): Svalbards geologi, Norsk polarinstitutt Polarhåndbok nr. 6, Oslo
• Norsk polarinstitutt (2003): The Place Names of Svalbard, Rapportserie nr. 122, Tromsø