Barbados ligger lengst øst i Karibia og ble befolket fra Sør-Amerika. De opprinnelige innbyggerne var arawaker.
Barbados ble oppdaget av spanjoler i 1518. Etter europeernes ankomst ble arawakene raskt utryddet eller deportert. Britiske sjømenn ankom i 1627 og årene som fulgte, da Barbados var nesten ubebodd. Barbados egnet seg utmerket til dyrking av sukkerrør. Fra 1620-årene ble svarte slaver sendt fra Vest-Afrika til Barbados, og det utviklet seg en vellykket britisk plantasjeøkonomi.
Øya var britisk kronkoloni i perioden 1652–1966. Allerede i 1639 ble det opprettet et parlament på øya, det tredje eldste innenfor Det britiske samvelde. I 1666 arbeidet det 50 000 slaver på Barbados, og 8000 briter hadde bosatt seg der. I andre halvdel av 1600-tallet sendte engelskmennene mange keltisktalende briter og irer til Barbados som kontraktstjenere. Slaveriet ble avviklet i 1834.
En sterk hvit overklasse av plantasjeeiere har satt sitt tydelige preg på Barbados, og sukkerproduksjonen ble holdt ved like også etter at mange karibiske øyer fikk vanskeligheter fra 1930-årene. Det ble også investert i industri og turisme.
Allmenn stemmerett ble innført i 1951, og utvidet indre selvstyre ble innført 1954. Øya var med i Den vestindiske føderasjon i årene 1958–1962. Barbados fikk fullt selvstyre i 1962 og uavhengighet i 1966.
Kommentarer (1)
skrev Lars Lervik Langås
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.