Johannes Sandven

Sandven tok lærereksamen på Stord i 1935, og arbeidet som lærer i barneskolen. Han ble magister i pedagogikk i 1943 og dr.philos. i 1947, samme år som han hadde et lengre studieopphold ved Teachers' College, Columbia University, New York.

Sandven var professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo fra 1948 til 1980, og bestyrer for Pedagogisk Forskningsinstitutt fra 1948 til 1972.

Johannes Sandvens faglige posisjon var innenfor reformpedagogikken, der han støttet seg på den amerikanske pedagogen John Deweys arbeider. Deweys forfatterskap er allsidig og bredt, men filosofisk plasserte han seg innenfor pragmatismen. Selv kalte Dewey sin filosofi for instrumentalisme, og la i det at gode idéer først og fremst måtte være nyttige instrumenter til å forklare og fortolke verden. Vitenskapelige metoder skulle også være grunnleggende i hverdagslivet fordi dette var den beste måten å tenke på i det hele tatt.

Sandven knyttet an til Deweys idéer om skolen som vesentlig institusjon for å utvikle og vedlikeholde et demokratisk samfunn, påvirke samfunnsutviklingen i progressiv retning og legge til rette for elevenes personlige, individuelle vekst. En vitenskapelig tilnærming der tanker, idéer og teorier ble prøvet mot empiriske funn og kjensgjerninger, var Sandvens prosjekt for norsk skole.

Forholdet mellom utdannelse og demokrati var hovedspørsmålet i amerikansk pedagogikk i etterkrigstiden, og Dewey plasserte seg i en progressiv tradisjon som ønsket reformer der undervisning i større grad skulle ta utgangspunkt i elevenes erfaringer. Sandven understreket at skolen måtte ivareta elevenes selvrealisering, menneskelige karakter og samfunnets demokratiske utvikling, men han avviste at eleverfaringer skulle dominere i undervisningen. Sandven formulerte livsdyktighet for elevene som et sentralt dannelsesformål for norsk skole. I dette begrepet la Sandven inn at skolen måtte arbeide for at elevene lærte både intellektuell problemløsning, evne til å samarbeide og løse praktiske problemer, men også tilegnet seg en stabilitet og sikkerhet i følelser og omgang med andre mennesker.

Sandvens forskning var i stor grad psykometrisk, og dette fagfeltet var allerede etablert av Sandvens forgjenger Helga Eng ved Pedagogisk Forskningsinstitutt (PFI). Sandven ønsket å utvikle måleteknikker for fastslå hvilken grad av modenhet elevene hadde oppnådd, og deres evner til å inngå i kontakt og samarbeid med andre.

Da Johannes Sandven startet sitt arbeid som professor ved PFI i 1948, var han eneste ansatte ved instituttet. I løpet av hans bestyrertid ble det etablert profesjonsstudium, andre studietilbud og en omfattende forskningsvirksomhet, og instituttet hadde størst antall studenter på samfunnsvitenskapelig fakultet da han gikk av som bestyrer i 1972. Sandvens store prosjekt var å etablere pedagogikken som vitenskapelig fag, og hans vitenskapsideal la stor vekt på metodisk refleksjon og avstand mellom vitenskapelig forskning og livssynspregede oppfatninger.

I 1950-årene startet Arbeiderpartiet politiske forberedelser til å etablere en niårig felles skole for alle elever, og PFI under Sandven bidro med å utvikle tester som skulle gjøre differensiering av elevene lettere. Sandven var kritisk til at Arbeiderpartiet ikke sørget for forskning som kunne følge opp og undersøke Forsøksrådets omfattende virksomhet i skolen. Hans overordnede ambisjon var å bidra til at vitenskapelig forskning kunne undersøke effektiviteten i skolens bidrag til å utvikle livsdyktighet hos elevene.

Sandvens vitenskapsteoretiske og faglige posisjon i pedagogikken, særlig på 1960-tallet, ble kritisert både fra kristen-konservative og radikale, sosialistiske miljøer. Kritikken kan i ettertid karakteriseres som ensidig, men Sandven og hans fagmiljø maktet ikke å formulere egne posisjoner på en overbevisende måte. De sterke faglige motsetningene førte til at Sandven gikk av som bestyrer ved PFI i 1972.

• pedagogikk
• reformpedagogikk

• Dale, E. L. (1999). "Johs. Sandven: Etablerer av pedagogikk som vitenskapelig disiplin" (ss. 168-234) i Dale, E. L. De strategiske pedagoger. Pedagogikkens vitenskapshistorie i Norge. Ad Notam Gyldendal.
• Englund, T. 2004). John Dewey: "Den pragmatiska utbildningsfilosofien" (ss.378-391) i Steinsholt, K. og Løvlie, L. (red). Pedagogikkens mange ansikter. Pedagogisk idéhistorie fra antikken til det postmoderne. Universitetsforlaget
• Helsvig, Kim G.: "Johannes Sandven – forskningsentreprenør og institusjonsbygger" i Thuen, Harald & Vaage, S., (red)(2004). Pedagogiske profiler, ss. 245-63. abstrakt forlag.
• Løvlie, L. (1989). "Erfaring som handling", (ss. 147-178) i Thuen, H. og Vaage, S. (red). Oppdragelse til det moderne. Universitetsforlaget