instrumentalisme

Instrumentalisme er en filosofisk term som brukes i to beslektede betydninger:

I den vanligste bruken står termen for et syn på vitenskapelige teorier som gjerne kalles ikke-realistisk: Teorier er utregningsregler eller instrumenter som muliggjør at man kan bevege seg fra et gitt sett av observasjoner til et annet, forutsagt (predikert) sett av observasjoner. Dette betyr at teoretiske utsagn verken har referanse eller sannhetsverdi. Dermed har vitenskapelige teorier ingen ontologisk forpliktelse. Dette vitenskapssynet var utbredt under positivismen, og har fått ny aktualitet i forbindelse med utviklingen av kvante-teoriene i fysikken.

Den andre bruken av termen stammer fra den amerikanske pragmatismen, og da spesielt John Deweys epistomologiske (erkjennelsesteoretiske) pragmatisme. Instrumentalismen i denne langt mer generelle betydningen søker å gi en funksjonell redegjørelse av alle begreper, inkludert de vitenskapelige. Et begreps erkjennelsesteoretiske betydning oppfattes som en funksjon av dets rolle i å forutsi og kontrollere våre interaksjoner med den erfarte virkelighet.