Alfred Oftedal Telhaug

Telhaug var født på Karmøy 25. september 1934. Han tok eksamen ved Oslo offentlige lærerskole i 1958 og i 1962 fullførte han magistergraden i pedagogikk. I 1990 ble han dr.philos. med en avhandling om Knut Hamsuns syn på oppdragelse og skole. Telhaug var ansatt ved NTNU 1967–2001, og redaktør av Norsk pedagogisk tidsskrift 1973–81. Telhaug var 1992 medlem av Gudmund Hernes' læreplanutvalg som leverte premisser til den generelle delen av den nye læreplanen før skolereformene på 1990-tallet. Han var også medlem av utredningsgruppen som la frem forslag til ny lærerutdannelse i 1996. Telhaug delte i hovedtrekk Gudmund Hernes' pedagogiske grunntanker og har støttet hovedtrekkene i skolereformene i en rekke innlegg. I 1995–2000 var han leder for Norges forskningsråds fagkomité for pedagogikk, og 1996–97 medlem av en OECD-gruppe som evaluerte russisk utdannelsespolitikk. I 1991 ble han tildelt Allforsks formidlingspris. Telhaug var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Telhaugs hovedinnsats innenfor forskning var studier av skoleutvikling og lærerutdannelse i et historisk og samfunnsmessig perspektiv. De første arbeidene om utdannelseshistorie tok for seg norsk skoleutvikling i etterkrigstiden, og kom på 1970-tallet. I 1980-årene skrev Telhaug Forsøksrådets historie sammen med andre forskere. To studieopphold ved Institute of Education, University of London førte et internasjonalt perspektiv inn i fire bøker som Telhaug ga ut i 1990-årene. Et gjennomgangstema i Telhaugs forskning har vært reformvirksomhet som han har analysert i flere rapporter og bokutgivelser. Studier av norsk skolepolitisk retorikk i politiske partiers programmer i etterkrigstiden ble publisert i 1999. Et stort komparativt forskningsprosjekt sammenstilte norske og danske studier av dannelse som begrep og element i skolepolitikk og skoleutvikling. Et NAVF-prosjekt «Utdannelse som nasjonsbygging» førte til en rekke større utdannelseshistoriske publikasjoner fra Telhaug og andre forskere.

I sin historiske forskning beskrev Telhaug norsk grunnskole som en sentral nasjonsbygger. Telhaugs konklusjoner var at grunnskolen var preget av regimeskifter der forskjellige verdier og kunnskapsregimer dominerte skoletenkningen. Samtidig betonte Telhaug hvordan skoleutviklingen var preget av kontinuitet, og fant at de periodeinndelinger som de etablerte samfunnshistorikerne Jens Arup Seip, Berge Furre og Rune Slagstad hadde lansert, med mindre avvik også passet i skolehistorien.

Gjennom hele sin karriere har Telhaug vært en usedvanlig aktiv formidler og debattant, og her kunne han forbinde sine store skolehistoriske kunnskaper med anstrengelsene for å fremme kunnskapsskolens interesser. Han har vært aktiv i mange medier som spaltist og debattant i dagspressen, foredragsholder på nordiske, nasjonale og lokale arrangementer og utgitt artikkelsamlinger som inneholder mange av hans foredrag og aktuelle artikler. Telhaugs skrivestil er blitt karakterisert som levende og polemisk.

I Telhaugs mange debattinnlegg i aviser og faglige tidsskrifter, og i hans artikkelsamlinger, var svekkelsen av verdienes posisjon i samfunnet i 1970-årene og etterpå et gjennomgangstema. Her tok han standpunkt mot det han så som ettergivenhet og mangel på grenser i skolen, og etterlyste at lærerne bidro til en elevrolle der fremmøte, punktlighet, arbeidsmoral og innsats ble understreket. Telhaug ville ikke nødvendigvis gi lærere og lektorer mer innflytelse over utformingen av skolereformene, og han støttet ikke den sterke kritikken fra konservativt hold mot faglig nivåsenkning i 1980-årene.

Telhaug hevdet at den norske skolen var kommet inn i en forfallsperiode. Han støttet sin analyse på historikere som hevdet det fant sted et mentalitetsskifte i samfunnet i 1970-årene hvor sekulariseringen svekket de religiøse og kollektive normene og hvor psykologien rykket inn som nytt normgrunnlag. Når elevene ble ansett som i stand til å ta ansvar for egen læring mente Telhaug det skyldtes en ettergivenhetskultur. Telhaugs medisin var sterkere sentral styring av skolen og variert undervisning der også formidlingen skulle ha en stor plass.

• Den 9-årige skolen og differensieringsproblemet (1969)
• Norsk skoleutvikling etter 1945 (1982)
• Forsøksrådet for skoleverket 1954–1984 (1990)
• Norsk og internasjonal skoleutvikling (1992)
• Utdanningsreformene. Oversikt og analyse (1997)
• Norsk utdanningspolitisk retorikk 1945–2000 (1999)
• Både – og. 90-tallets utdanningsreformer i historisk perspektiv (1999)
• Skolen mellom stat og marked (2002)
• Grunnskolen som nasjonsbygger (2003)
• Kunnskapsløftet – ny eller gammel skole? (2005)
• Norsk skole i kulturkonservativt perspektiv (2008)
• Ensomhet og fellesskap. Erindringer om forskning og formidling (2009)
• Kunsten å formidle (2013)