et antibiotikum (se antibiotika). Det finnes flere beslektede penicilliner, viktigst er penicillin G, penicillin V og ampicillin. Penicillin virker særlig på grampositive bakterier ved å hindre syntesen av bakterienes cellevegg. Ampicillin har samtidig god virkning på gramnegative bakterier. Bakterier kan bli resistente mot penicillin ved å erverve evnen til å syntetisere penicillinase, et enzym som ødelegger penicillin. Ved kjemiske endringer i penicillin-molekylet er det laget mange penicillin-varianter med nye egenskaper, bl.a. motstandsdyktighet mot penicillinase. Penicilliner er blant de mest effektive og minst skadelige antibiotika og brukes ved mange infeksjoner. Utvikling av allergi er imidlertid ikke sjelden. Pga. kjemiske og virkningsmessige likheter regnes penicilliner til samme store gruppe som cefalosporiner (betalaktamantibiotika).
Historikk
1928 beskrev Sir Alexander Fleming den bakteriedrepende virkning av muggsoppen Penicillium notatum og kalte det aktive stoff penicillin. Ernst B. Chain og Sir Howard Florey viste i 1940 at penicillin kan brukes til behandling av bakterieinfeksjoner, og det ble tilgjengelig i større mengder i 1942–43.