Kvinnedagen 2014

Abortpraksis har variert sterkt gjennom historien. I de nordiske landene var det dødsstraff for abort fra andre halvdel av 1600-tallet til siste halvdel av 1800-tallet. Abortkampen var hardest i 1970-årene, hvor kvinnebevegelsen var sterkt engasjert. I 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt av Stortinget. Diskusjon om endringer i abortloven er fremdeles meget aktuell. Våren 2014 og vinteren 2018–2019 samlet mange tusen demonstranter seg i protest mot forslag fra regjeringen om innskrenkning av retten til selvbestemt abort. Se abortkampen.

Kvinnedagen 2014
Av /Aftenposten, Scanpix.

Abortloven er en norsk lov som inneholder de viktigste reglene om svangerskapsavbrudd (provosert abort). Loven bestemmer at gravide kvinner selv kan avgjøre om de skal ta abort, så lenge det kan skje før utgangen av tolvte uke i svangerskapet og det ikke er medisinske grunner som taler mot det. Mellom uke 12 og uke 22 av svangerskapet er tilgangen til abort begrenset, og søknaden avgjøres av en abortnemnd bestående av to leger.

Faktaboks

Fullt navn
Lov om svangerskapsavbrudd
Kortnavn
Abortloven
Forkortelse
abl.
Trådt i kraft
1.1.1976
Sist endret
1.6.2021
Lovdata-ID
NL/lov/1975-06-13-50

Loven inneholder blant annet bestemmelser om veiledning av gravide kvinner, hvordan kvinner går fram for å få abort, før og etter tolvte uke, om abortnemnd, om hvor svangerskapsavbrudd kan utføres og hvem som kan utføre det. Loven har også bestemmelser om straff for den som bryter loven, samtidig som den slår fast at kvinner ikke kan straffes for selv å avbryte eget svangerskap.

Abortloven fra 1975 avløste lov om svangerskapsavbrott i visse høve fra 1960, og kom etter en lengre periode med offentlig, faglig og politisk debatt om kvinners rett til selvbestemt abort. Loven har blitt endret flere ganger. Utdypende regler finnes i abortforskriften.

Lovens innhold

Veiledning og informasjon

Ifølge abortloven skal samfunnet så langt det er mulig sørge for etisk veiledning, seksualopplysning, kunnskaper om samlivsspørsmål og tilbud om familieplanlegging. Formålet med denne veiledningen er å skape en ansvarsbevisst holdning og å begrense antallet svangerskapsavbrudd. Abortloven gir en gravid kvinne rett til å få informasjon og veiledning om den bistand som samfunnet kan tilby henne når svangerskapet fører til alvorlige vansker for henne. Kvinnen har også krav på råd for å treffe det endelige valget.

Svangerskapsavbrudd

Før uke 12:

Det er kvinnen som tar avgjørelsen om svangerskapsavbrudd før utløpet av uke 12 av svangerskapet. Dette slås fast i abortlovens § 2. Paragrafen presiserer at inngrepet må tas før utløpet av uke 12 og at det ikke må være tungtveiende medisinske grunner som taler mot det.

Mellom uke 12 og 22:

Mellom uke 12 og uke 22 av svangerskapet er tilgangen til abort begrenset, og søknaden avgjøres av en abortnemnd bestående av to leger.

Svangerskapsavbrudd etter tolvte svangerskapsuke kan skje dersom ett av følgende forhold er til stede:

  • Svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til urimelig belastning for kvinnen
  • Det kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon
  • Det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom på grunn av arvelige anlegg, eller at barnet kan få sykdom eller skadelig påvirkning under svangerskapet

Svangerskapsavbrudd kan også skje etter tolvte svangerskapsuke dersom svangerskapet er et resultat av en seksualforbrytelse. Dersom den gravide kvinnen er alvorlig sinnslidende eller er i betydelig grad psykisk utviklingshemmet, kan også svangerskapsavbrudd etter tolvte svangerskapsuke skje.

Det følger i siste avsnitt i § 2 at etter utgangen av uke 18 i svangerskapet kan det ikke avbrytes med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det, og er det grunn til å anta at fosteret er levedyktig kan det ikke gis tillatelse til svangerskapsavbrudd. Ifølge abortforskriften § 18 anses et foster som levedyktig når det ville vært i stand til å overleve utenfor mors liv på det tidspunkt et eventuelt avbrudd ville vært utført. Dersom fosteret er levedyktig er svangerskapsavbrudd forbudt, med mindre det er fare for kvinnens liv og helse. I dag er denne grensen for levedyktighet satt til 22. svangerskapsuke (21 uker og 6 dager).

Hvem utfører svangerskapsavbrudd

Det er kun leger som ifølge abortloven kan utføre svangerskapsavbrudd. Inngrep som utføres før utgangen av tolvte svangerskapsuke kan ifølge loven utføres på sykehus eller i annen institusjon som fylkesmannen har godkjent. Svangerskapsavbrudd etter tolvte uke kan bare skje på sykehus.

Begjæring

Abortloven regulerer hvordan kvinnen skal søke svangerskapsavbrudd. Det må fremmes en begjæring om svangerskapsavbrudd overfor en lege. Dette gjøres ved å fylle ut et skjema.

En annen lov, pasient- og brukerrettighetsloven, gir kvinnen rett til å velge hvilket sykehus begjæringen skal behandles.

Dreier det seg om svangerskapsavbrudd etter tolvte uke, kan begjæringen også fremsettes overfor en nemnd. Begjæringen skal fremsettes av den gravide kvinnen, men er hun under 16 år, skal foreldrene (eller andre som har foreldreansvaret) normalt gis anledning til å uttale seg. Er kvinnen psykisk utviklingshemmet, skal vergen hennes få anledning til å uttale seg. Dersom den gravide som søker abort har alvorlige psykiske lidelser eller er psykisk utviklingshemmet, kan begjæringen settes frem av en verge. Ved uenighet mellom den gravide og de som har rett til å uttale seg, skal avbrytelse av svangerskap bare foretas med samtykke fra fylkesmannen.

Vurdering

Abortloven har bestemmelser som gir føringer for hvordan en begjæring om svangerskapsavbrudd etter tolvte uke skal vurderes. Generelt gjelder en regel om at jo lengre svangerskapet har kommet, desto sterkere grunner må tale for avbrudd for å få innvilgelse til dette. Abortnemndas vedtak om å tillate eller nekte svangerskapsavbrudd skal begrunnes skriftlig. Dersom nemndas vedtak er å nekte svangerskapsavbrudd, blir vedtaket sendt til en sentral klagenemnd for ny prøving, med mindre begjæringen trekkes.

Kvinnens liv og helse

Abortloven har en regel som sier at dersom svangerskapet medfører overhengende fare for kvinnens liv eller helse, så kan det avbrytes uten hensyn til bestemmelsene i abortloven.

Straffebestemmelser med videre

Abortloven har bestemmelser om straffeansvar ved svangerskapsavbrudd i strid med loven. Den som avbryter svangerskap i strid med vilkårene i abortloven, straffes med bøter eller inntil to år i fengsel.

Loven har videre en regel om tilrettelegging av sykehustjenesten slik at det til enhver tid er mulig å få utført svangerskapsavbrudd, samt at kvinner som har fått utført svangerskapsavbrudd, kan få veiledning om svangerskapsforebyggende tiltak dersom de ønsker det.

Historikk

Abortloven avløste lov om svangerskapsavbrott i visse høve av 1960.

Forut for loven av 1960 hadde man bestemmelser i straffeloven av 1902 § 245, som slo fast at rettsstridig fosterfordrivelse var straffbart. Det var uklart hva som lå i begrepet «rettsstridig», og i praksis var det utøvende lege som måtte tolke begrepet. Dette medførte variabel praksis og forskjellsbehandling av pasienter. Strafferammen var inntil tre års fengsel. Bestemmelsen om straff gjaldt ikke for kvinner som selv avbrøt sitt svangerskap.

Etter loven av 1960 kunne en gravid kvinne blant annet få tillatelse til svangerskapsavbrudd dersom det var alvorlig fare for livet eller helsa til kvinnen. I denne vurderingen skulle det tas hensyn til om kvinnen var særlig disponert for somatisk eller psykisk sykdom. Det skulle også tas hensyn til levekår og andre omstendigheter som kunne gjøre kvinnen syk eller medvirke til at hun kunne få en fysisk eller psykisk helseknekk. Kvinnen kunne også få tillatelse til svangerskapsavbrudd dersom det var alvorlig fare for arvefeil hos noen av foreldrene, sykdom hos kvinnen under svangerskapet eller skade på fosteret med alvorlig konsekvenser.

Svangerskapsavbrudd skulle også etter loven av 1960 helst skje innen utgangen av tolvte svangerskapsuke. Det var kvinnens lege som skulle sende inn søknad til en legenemnd. Dersom kvinnens lege mente at det ikke var tilstrekkelig tungtveiende grunner til å søke abort, eller at det var utenfor lovens bestemmelser, kunne legen la være å sende søknad. Nemnda som skulle vurdere søknaden besto av to leger, og søknaden ble kun innvilget dersom begge støttet beslutningen. En gravid kvinne som ønsket svangerskapsavbrudd, var derfor avhengig av at både hennes egen lege og begge legene i nemnda støttet avgjørelsen hennes (se Ot.prp. nr.38 (1974–1975)).

På bakgrunn av offentlig, faglig og politisk debatt fremsatte regjeringen forslag om en ny lov om svangerskapsavbrudd som trådte i kraft 1. januar 1976.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg