intense blink som ved hjelp av elektronisk måleutstyr observeres på himmelen. Glimtene, som har kilder som er over 10 milliarder lysår fra Jorden, opptrer i gamma-området av spektret, der fotonene har energi mellom 19 keV og 1 MeV. Varigheten er fra ca. et hundredels sekund til en time. Kildene er trolig de kraftigeste eksplosjonene i Universet. Man mener at strålingen kommer fra sjokkbølger dannet når enormt energirike skall med fotoner, ultrarelativistiske elektron-positron-par og baryoner, kolliderer med hverandre eller med materie utenfor eksploderende stjerner.
Gammaglimtene kan grovt innedeles i to klasser: type I med varighet under 2 sekunder (midlere varighet 0,3 s) og harde spektra; type II med varighet over 2 sekunder (midlere varighet 20 s) og mykere spektra.
De første gammaglimtene ble registrert av en Vela-satellitt i 1967. Men observasjonene var sporadiske, og man kunne ikke bestemme kildenes posisjon og natur. I 1991 kunne man ta i bruk satellitten Compton Gamma Ray Observatory, og det ble dermed mulig å foreta bedre observasjoner av gammaglimtene. Det første gammaglimtet man lyktes å finne den optiske kilden til ble registrert i 1997. Man kan nå registrere ca. ett gammaglimt per dag, og disse foredeler seg jevnt på himmelen.
I 2002 oppdaget man ved hjelp av teleskoper i Chile og Arizona i USA en superhop i stjernebildet Svanen. Hopen betegnes Cygnus 0B2 og består av 10 000 eksplosive stjerner, hvorav 120 som hører til de tyngste og mest ekstreme i verdensrommet. De anslås å kunne eksplodere om 100 000 – 1 mill. år og gi gammaglimt-stråler. Sannsynligheten for at en av disse strålene treffer Jorden, er forsvinnende liten, men dersom det skulle skje, ville det få ødeleggende virkning for livet på Jorden.