født i Hole, norsk forfatter, folkeminnesamler og geistlig; cand.theol. 1839. Den kjente barneboken I Brønden og i Kjærnet (1851) bygger på barndomsminner fra hjemstedet, som han var sterkt knyttet til. Det samme gjør flere av hans dikt. En ulykkelig kjærlighetshistorie inspirerte Moe til religiøs og naturlyrisk diktning, utgitt i Digte (1848). Fra midten av 1830-årene hadde Moe samarbeidet med P. Chr. Asbjørnsen om å samle inn folkeeventyr. I begynnelsen var eventyret for Moe et poetisk stoff som han kunne bruke i sin egen diktning; senere ble han folkeminneforsker. Han reiste hvert år rundt i landet for å samle sagn, eventyr og viser, og studerte materialet vitenskapelig. 1849–50 var han universitetsstipendiat i folkeminnevitenskap. I 1840 utgav han en samling nyere viser, og omkring 1850 arbeidet han med Draumkvedet. En del av folkeeventyrene ble utgitt under tittelen Norske Folkeeventyr i 1841–44. Hovedutgaven kom 1851. I innledningen til denne gir Moe en verdifull karakteristikk av eventyrtypene.
Moe ble res.kap. i Krødsherad 1853, sogneprest i Bragernes 1863, i Vestre Aker 1870 og 1875 biskop i Christiansands stift. Etter at han gikk over i geistlig virksomhet, ble også hans diktning preget av forkynnelse, som i diktsamlingene At hænge paa Juletræet (1855) og En liden Julegave (1860). Forkynnelsen kan ofte få uttrykk i en enkel, men gripende natursymbolikk (Ungbirken, Den gamle Mester). Moes Samlede Skrifter utkom 1877 i 2 bd., redigert av ham selv (supplert utg. ved sønnen Moltke Moe 1915). En samling av Moes brev til Asbjørnsen o.a., Fra det nationale gjennembruds tid (1915), gir et godt bilde av hans betydelige posisjon og ikke minst av tidens estetiske brytninger. Et utvalg Dikt og prosa er utgitt av S. Aa. Aarnes (1968).