tigerslange

Av .
Av .

Artikkelstart

Tigerslange er en slangeart i familien giftsnoker. Det er en giftslange fra det sørlige Australia og kystnære øyer, som varierer enormt i størrelse, farge og levevis fra sted til sted. De fleste blir omkring 120 centimeter lange, men en øypopulasjon kan bli nærmere to meter. Den har sterk gift og lever mest av frosker, små pattedyr, fugler og øgler. Bitt av tigerslangen regnes å ha en påfølgende dødeligheten på 40–60 prosent uten medisinsk behandling. Den føder levende unger.

Faktaboks

Også kjent som
Notechis scutatus

Beskrivelse

Tigerslangen er en polymorf art, som opptrer i svært ulike størrelser og fargekombinasjoner i ulike deler av sitt utbredelsesområde. Gjennomsnittlig totallengde varierer fra 0,86 meter (Roxby Island) til 1,9 meter (Chappell Island).

Kroppen er kraftig, hodet er stort og flatt med avrundet snute, og det er bare en svak innsnevring mellom hode og kropp.

Farge og mønster varierer sterkt mellom de forskjellige regionale morfene. Bunnfargen er ofte olivengrønn til brunlig. Noen populasjoner har gule og svarte tverrstriper, som har gitt opphav til navnet tigerslange. Buken er gulaktig til gråhvit. Fargene kan også variere med årstiden.

Utbredelse

Arten finnes i de sørlige, subtropiske og tempererte deler av Australia og på kystnære øyer i Bass-stredet og på Tasmania. I Australia er den utbredt i sørvestlige deler av Western Australia, South Australia, Victoria og østlige og sørlige deler av New South Wales. I tillegg finnes det isolerte, relikte bestander ved kysten sørøst i Queensland.

Habitat

Tigerslangen holder til i våtmarker, sumper, ved små bekker eller dammer, fortrinnsvis nær kysten. Den forekommer også i menneskepåvirkede områder, som beitemarker, så lenge det finnes vann og skjulesteder tilgjengelig. Den er utbredt fra havnivå til 1000 meter over havet (Tasmania).

Det er helst om dagen man kan finne tigerslangen, men den kan også opptre på varme kvelder og netter. Om vinteren kan den av og til komme ut for å sole seg. For øvrig holder den seg skjult under stokker og i ganger gravd ut av forskjellige pattedyr. Den tåler lave temperaturer, men i kulde foretrekker den å krype ned i hulrom på bakken, i blant over én meter under bakkenivå. Den er god til å klatre og svømme og kan holde seg under vann i minst ni minutter.

Status

Arten regnes ikke for å være umiddelbart truet av utryddelse. Den var imidlertid vanligere tidligere, og tilbakegangen settes i sammenheng med at mye av det opprinnelige habitatet har blitt forvandlet til jordbruksformål. Denne tilbakegangen gjenspeiles i statistikken over slangebitt i utbredelsesområdet. Mens tigerslange var ansvarlig for de fleste bittskader tidligere, er det nå brunslanger Pseudonaja som har overtatt lederposisjonen.

Føde

Fødevalget er allsidig og varierer med lokale forhold. Frosk, øgler, pattedyr, fugler og fisk inngår vanlig i menyen. På Chappell Island fråtser den i den sesongbetonte overfloden av unge smalnebblirer, mens den på Roxby Island, som mangler sjøfuglkolonier, hovedsakelig lever av små skinker.

Formering

Paringstiden er om våren, og den føder levende unger i den australske sensommeren fra mars til mai. Hannen kjemper ofte harde kamper om hunnens gunst. Gjennomsnittlig kullstørrelse er 30 unger, med variasjon fra 10 til 64. Nyfødte unger er rundt 19 centimeter lange pluss hale.

Gift

Tigerslangen er meget giftig. Normalt er den sky og prøver å unnslippe, men hvis den ikke har noen fluktvei, kan den bli svært aggressiv. I slike tilfeller truer den ved å gjøre kroppen flat og heve hodet over bakken samtidig som den hveser. Fra denne stillingen kan den deretter angripe med stor kraft. Giften består av en blanding av nervegift, blodgift og gift som ødelegger muskulatur.

Bittet er smertefullt og kan føre til lammelser og respirasjonssvikt. Uten medisinsk behandling er dødeligheten oppgitt til 40–60 prosent. I perioden 2005–2015 var tigerslangen ansvarlig for 17 prosent av rapporterte slangebitt med kjent art i Australia, og fire av 119 ofre døde.

Taksonomi

Det er behov for å revidere slekten Notechis. De forskjellige morfene blir av enkelte forskere regnet som egne arter eller underarter. Foreløpig er det ikke dokumentert så store genetiske forskjeller at dette er allment akseptert.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg