straffrihetsgrunn

Straffrihetsgrunn er et eget negativt straffbarhetsvilkår, som innebærer at en straff ikke kan ilegges når det foreligger en straffrihetsgrunn. I norsk strafferett er de vanligste straffrihetsgrunnene nødrett, nødverge, selvtekt og manglende rettsstrid.

Etter gjeldende rett har ikke domstolene adgang til – uten særskilt hjemmel – å frita for straff når de objektive og subjektive straffbarhetsvilkårene først er oppfylt. Den kan heller ikke sette ned straffen utover de særlig hjemlede tilfellene. Straffrihetsgrunnene er således unntak fra hovedregelen om at en straffbar handling gir straff. I straffeloven er det imidlertid åpnet for straffutmålingsutsettelse, som innebærer at tiltalte kjennes skyldig, men at det verken fastsettes prøvetid eller andre vilkår.

I den første straffelovkommisjonens arbeid med forslag til ny straffelov i 2005, foreslo kommisjonen en bestemmelse som ville åpne for straffritak når «helt særlige omstendigheter tilsier at det fritas for straff» (NOU 1992: 23). Den andre straffelovkommisjonen (NOU 2002) gikk i mot dette forslaget. Departement var langt på vei enig med den første straffelovkommisjonen, men ville ikke ha en regel som ville lede til at domskonklusjonen skulle lyde på frifinnelse. I stedet for en generell straffritaksregel ble det foreslått en bestemmelse som skulle supplere adgangen til å anvende straffutmålingsutsettelse.