stolpekirke

Stolpekirke er betegnelsen på en byggemåte for kirkebygg som var vanlig før stavkirkene. Det antas at stolpekirker i Norge ble bygget fra kristendommens innføring i Norge fra 900-tallet og fram til omkring 1200, men noen sikre dateringer finnes ikke.

Det er påvist sikre rester etter 25 stolpekirker og syv-åtte mer usikre. Det finnes ingen rester etter stolpekirkenes konstruksjoner og ingen har kunnet dokumentere hvordan de så ut, utover grunnplanens utstrekning.

Det karakteristiske ved stolpekirkene er at byggets bærende hjørnestolper er satt ned i utgravde groper i bakken. Disse gropene har vært 0,2 til 0,8 meter dype, ofte drenert med grus og en trykkutjevnende steinhelle i bunnen. For å sikre at stolpene ble stående loddrett, ble det slått ned stein (skoling) rundt stolpene. Selv om man valgte stolper i særlig solid trevirke som eik eller gammel, seintvokst furu, var konstruksjonen sårbar for fuktighet og råte i stolpebunnen. Det er anslått en varighet på maksimalt hundre år, før stolpene måtte skiftes ut eller hele bygget revet.

Stavkirkene avløste ofte de nedrivne stolpekirkene og ble gjerne bygget på samme sted. På Urnes er det for eksempel funnet rester etter to stolpekirker under den nye stavkirken. Det var også vanlig å gjenbruke mange av bygningsdelene som ikke var råtnet i de nye kirkene.

Stavkirkene hadde en konstruksjonsmåte der man unngikk råteproblematikken i stolpekirkene. De bærende konstruksjonene var hevet opp over bakken og sidestabiliteten ble sikret gjennom sviller og kryssavstivninger. Derfor har de stavkirker som er bevart til idag kunnet stå i snart 1000 år.