sognekommune

Sognekommune var en administrativ enhet i den lokale forvaltningen i Norge, opprettet ved formannskapslovene i 1837, opphevet i 1947. Opphevelsen av sognekommuneordningen var det første konkrete resultat av arbeidet i Schei-komiteen, en komite som i 1946 var nedsatt av Stortinget for å vurdere kommuneinndelingen i Norge.

Sognekommunen var et underkommunalt nivå basert på kirkesognet som geografisk enhet, derav navnet. Den hadde oppgaver på de områdene som loven åpnet for; disse oppgavene ble etter hvert utvidet, ikke minst ved revisjon av særlovgivningen utover på 1800-tallet. For eksempel ble det åpnet for en sognvis forvaltning av skolestell og fattigvesen, likeledes for det lokale veistellet.

Det var opp til den enkelte kommune å opprette sognekommuner, likeledes å bestemme omfanget av de oppgavene som skulle delegeres til disse. Også valgene til kommunestyret skjedde sognvis der sognekommuner var etablert; ofte med en fast fordelingsnøkkel for antall representanter fra hvert sogn. Dette sikret sognene innflytelse på kommunens styre og stell.

Mange av de nye kommunene som ble etablert ved kommunedelinger mellom 1850 og 1930, ble etablert med utgangspunkt i sognekommunene.