Psykodynamisk terapi er den delen av klinisk psykologisk og psykiatrisk forståelse og behandling som bygger på psykoanalysen, slik den er blitt utviklet av Freud og hans etterfølgere.

Den psykodynamiske forståelsesmodellen bygger på tre grunnprinsipper:

1) Psykisk determinisme, det vil si at både psykiatriske symptomer, hendelser, feilreaksjoner og drømmer alltid betyr noe, uansett hvor bagatellmessige de kan virke. Assosiasjonskjeder er nøkkelen til å forstå hvordan psykisk innhold er knyttet sammen.

2) Det dynamisk ubevisste. Ubevisst, fortrengt psykisk materiale påvirker i stor grad hvordan en person tenker, føler og handler i nåtid.

3) Reaktivering av tidligere konflikter. Psykologisk vekst og utvikling skjer i faser, for eksempel Freuds psykoseksuelle utvikling gjennom oral og anal via fallisk til genital fase.

Psykiske lidelser kan forstås som forstyrrelser i de fire utviklingsfasene, såkalte fikseringer. Symptomatologien vil avhenge av når i utviklingsfasen fikseringen fant sted, og hvilken utviklingslinje som ble rammet.

Innen psykodynamisk psykiatri vektlegger noen i størst grad konflikter mellom id, ego og superego (konfliktmodell), mens andre i større grad vektlegger intrasystemiske defekter i id, ego og superego (defektmodell).

Behandling av psykiske lidelser er ifølge psykodynamisk terapi individuell eller gruppepsykoterapi som innebærer et langvarig forhold til behandleren. Ved at man løser pasientens intrapsykiske konflikter eller fjerner utviklingsdefekter, kommer personlighetsmodningen i gang. Stikkord for behandlingen er overføring og tolkning, klargjøring, konfrontasjon og påpeking av motstand mot å ta opp delvis ubevisste og smertefulle tanker og følelser.

Psykodynamisk fundert terapi har hatt stor innflytelse på norsk psykisk helsevern. Fortsatt brukes ofte psykodynamisk forståelse som en inngangsport til å få tak i meningen med symptomer og psykologiske sammenhenger, men psykodynamisk psykoterapi brukes i mindre grad som eneste behandling ved psykiske lidelser. Det er også blitt vanligere å kombinere terapi med medisiner.

Større fokus på kortere behandlingsløp gjør at psykodynamisk terapi har blitt mindre vanlig i avgrensede løp, som under behandling av angst, tvangslidelse eller depresjon. Andre grupper, for eksempel de som lider av personlighetsforstyrrelser, psykoser, spiseforstyrrelser og traumelidelser, trenger fortsatt langvarig terapi, og innenfor disse områdene er det fortsatt mange som bruker psykodynamisk terapi.

Det har blitt forsket mer og mer på psykodynamisk terapi siden 90-tallet. Felt som nevropsykoanalyse har også vokst fram, og tilfanget av vitenskapelige artikler er omfattende.

Forskning på god psykoterapi viser at valget av psykoterapeutisk metode ikke er avgjørende med hensyn til om en pasient tilfriskner fra en psykisk lidelse. En god relasjon til terapeuten, og andre variabler knyttet til både behandler og pasient, ser ut til å være mer avgjørende enn hvorvidt terapeuten bruker en psykoanalytisk eller en kognitiv metode. Derfor er det sannsynlig at fremtidens psykiske helsevern er integrativt, framfor dominert av en spesifikk metode.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.