Ornatus, retorisk utsmykning av talen, den fjerde av de klassiske retoriske stilidealene, virtutes dicendi. Ornatus er en forutsetning for den estetiske del av talens overtalelseskraft, selv om overdreven bruk fører til en affektert stil. Se også talens språklige utforming, elocutio.

Hva som er "overdreven" bruk avhenger av kontekst og publikum - et høystemt og nøye bearbeidet språk vil passe godt inn i seremonielle og alvorlige sammenhenger, men vil passe dårlig i uformelle situasjoner. Det er også diskutabelt hvorvidt "ornamentert" språk kan skilles fra "vanlig" språk. Metaforer vil oppfattes som ornamenter hvis de er uvanlige eller uventede, mens konvensjonelle og velkjente metaforer ("Hun er utbrent.") neppe vil oppfattes slik.

Kilde:Eide, Tormod: Retorisk leksikon. Spartacus, 1999.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.