Elocutio er den tredje av de fem retoriske arbeidsfasene som er kjent fra klassisk retorikk.

I denne fasen arbeider taleren med å utforme ordlyden til talen. Etter at momentene i talen har blitt utviklet og disponert, handler det om å finne den riktige tonen, den riktige stilen og de riktige ordene. Eksempel: En tale om kreativitet vil ofte inneholde mange av de samme poengene, men vil lyde svært forskjellig avhengig av om den skal holdes for en fjerdeklasse på en barneskole, en profesjonsforening for psykologer, eller et seminar for økonomikonsulenter.

Elocutio handler dermed delvis om å se an det passende språket for anledningen. (Se også aptum.) Tradisjonelt skilles det mellom høystil, midlere stil og lavere stil – denne inndelingen brukes også innen litteratur – men elocutio er også tett innvevd med publikums kunnskapsnivå og forventninger. (Se også doxa.)

Elocutio er direkte knyttet til sjanger, ettersom ulike sjangere kodifiserer forskjellige språkformer og uttrykksmåter, samt forventninger til hvordan en tekst skal skrives og leses.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.