ormetelg

Ormetelgens blader står samla i tette rosetter. De enkelte bladene er dobbeltfinna smalt, avlange og mellom 40 og 120 centimeter høye. Bladskaftet er kortere enn en firedel av bladets lengde og er tett kledd med gråbrune skjell. Slike skjell finnes også langs bladets midtribbe. Småfinnene hos ormetelg er butte i enden og har små, spisse tenner i kanten. Dette skiller ormetelg fra en annen meget vanlig art, skogburkne, som har spisse småfinner som i tillegg er innskårne på sidene. Ormetelg har fem karstrenger i bladskaftet, et annet skille fra skogburkne som har to.

Sporehussamlingene sitter på undersida av småfinnene, ofte mellom fem og åtte på hver. Sporehussamlingene har nyreforma slør som er festa i kanten av samlingene.

Ormetelg er vanlig i hele Norge. Den finnes i skog, hei og rasmarker. Verdensutbredelsen er nordlige deler av den nordlige halvkula og sørlige deler av Sør-Amerika.

Ormetelg er en plante som folk har kjent til og delvis sett nytte i. Mange steder ble bladene samla og tørka til vinterfôr. Rotstokkene ble også brukt til fôr, dette ble kalt mollfôr.

Av rotstokken (se bregnerot) har man utvunnet en virksom, men ikke ufarlig folkemedisin mot bendelorm, dette har gitt planten dens nåværende vanligste navn.

Mange navn er registrert for ormetelg i Norge, men det er ofte ikke mulig å være sikker på om navnene er knytta til denne arten spesifikt eller om de brukes om store bregner mer generelt. Mange av disse navnene slutter på blom – en gammel betegnelse på store bregner, som gråblom, ormblom og steinblom.

Det systematiske artsepitetet, filix-mas, betyr 'mannlig bregne'. Dette er trolig ment som kontrast til skogburkne som har filix-femina, 'kvinnlig bregne', som artsepitet. Ormetelg er mørkere grønn og ofte større enn skogburkne.

• stortelgslekta
• karsporeplanter
• bregner
• bregnerot

• Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973 Oslo: Universitetsforlaget. (Tilgjengelig digitalt på Nasjonalbiblioteket)