Holdetid var et mål for hvor lenge det norske forsvaret ville være i stand til å motstå et militært angrep fra Sovjetunionen. Dette var et sentralt begrep i norsk forsvarsplanlegging under Den kalde krigen

Begrepet ble innført av Forsvarets forskningsinstitutt, FFI,  som målestokk eller effektivitetskriterium i forbindelse med kampflyanalysen i 1975, og kom til å utgjøre kjernen i norsk forsvarsplanlegging under resten av den kalde krigen, som et konkret mål på forsvarsevne.

Bakgrunnen for begrepet var Sovjetunionens overveldende militære overlegenhet. Det norske forsvaret ville være helt avhengig av alliert hjelp i form av militære forsterkninger, dersom det skulle greie å stanse et sovjetisk angrep og vise det tilbake. Forsvarets oppgave ble dermed, i den innledende fasen av en krig, å føre oppholdende strid. Et minimum av stående styrker på høy beredskap, kombinert med hurtig mobilisering av Forsvarets hovedstyrker, skulle sikre at et angrep ble møtt med betydelig militær motstand og at forsvarskampen kunne holdes gående inntil hjelpen nådde fram.

  • Børresen, Jacob m.fl.: Norsk forsvarshistorie, b. 5: Allianseforsvar i endring, 1970–2000, 2004, isbn 82-514-0622-6,
  • Gjeseth, Gullow: Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen, 2011, isbn 978-82-450-1099-2

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.