Forgjellesnegler er betegnelse på en underklasse av snegler etter den tidligere mye brukte systematiske inndeling. De aller fleste lever i havet, men det finnes også noen forgjellesnegler i ferskvann og på land. Skallet, sneglehuset, er vanligvis spiralsnodd, og oftest høyredreiet, og nervesystemet er 8-tallsformet. Opprinnelige stamformer av snegler hadde kappehule med gjeller bakerst på kroppen, men på grunn av dreiningen ligger nå kappehulen med gjeller og endetarmsåpning foran hjertet forrest i dyret. Når sneglen trekker seg inn i sneglehuset, stenges åpningen av et lokk (operculum).

Forgjellesneglene kan deles i to grupper etter antall gjeller.  Albuesnegl og deres slektninger har to gjeller. De ble tidligere regnet til forgjellesneglene, men skilles nå ut i underklasse Eogastropoda etter nyere systematikk. Til arter med to gjeller hører også øresneglene, bl.a. med slekten Haliotis, som regnes til underklasse Orthogastropoda.

De fleste marine snegler hører til forgjellesnegler med bare en gjelle. De regnes nå også til Orthogastropoda i overorden Caenogastropoda. Disse artene har vanligvis en snabel, som kan trekkes inn i hodet og et par følehorn med et øye ved basis.  De befruktes ved paring, og har ofte larver som lever fritt i vannmassene før de slår seg ned. Her er noen eksempler med henvisning til andre artikler.

Strandsnegler, Littorina-artene, i strandbeltet er mest planteetere, og flere av dem tåler å ligge tørre i mange timer. Pelikanfotsneglen lever på mudderbunn og er detrituseter; tårnsneglen, på sandbunn, er planktoneter. De spisse kjeglesneglene lever under tidevannsonen. Boresneglene borer hull i skallet til muslinger og snegler. Skallene av kaurisneglen, Cypraea moneta, har vært brukt som mynter hos asiatiske og afrikanske folkeslag. En av våre største snegler er kongsneglen, som lever både på bløt og fastere bunn. Purpursneglen Thais lapillus har man utvunnet purpur av. Noen få arter lever som snyltere, som Enteroxenos i sjøpølser. Til forgjellesneglene hører også de pelagiske kjølsneglene.

Høisæter, T. 2009. Distribution of marine, benthic, shell bearing gastropods along the Norwegian coast. Fauna norvegica 28, 5 – 106.

Kristiansen, Aa. og Køie, M. 2012. Havets dyr og planter. 351 sider. Cappelen Damm Faktum, Oslo.

Lokki, J. (red.) 2003. Dyr i verdens natur. Virvelløse dyr (til norsk ved Lauritz Sømme). 309 sider. Bertmark Norge.

Moen, F.E. og Svensen, E. 2008. Dyreliv i havet. Nordeuropeisk marin fauna. 5. utg. 768 sider. Kom forlag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.