Filosofisk behaviorisme er en teori som hevder at alle mentale tilstander kan reduseres til atferd eller tilbøyelighet for atferd.

Filosofisk behaviorisme ble utviklet med utgangspunkt i den form for behaviorisme som dominerte psykologien i 1930-1950 årene. Psykologer som blant andre Skinner (1904 – 1990) og Watson (1878 -1958) var av den oppfatning at dersom psykologien skulle kunne anses som en vitenskap, på linje med andre vitenskaper, så måtte den studere observerbare fenomener. Av den grunn mente man at psykologien var vitenskapen om atferd, og ikke vitenskapen om sinnet (der sinnet oppfattes som noe annet enn atferd).

Innen psykologien skiller man mellom metodologisk behaviorisme og radikal behaviorisme. Der radikal behaviorisme påstår at all atferd kan forklares uten å referere til mentale hendelser eller indre mentale prosesser, så påstår metodologisk behaviorisme kun at psykologiens oppgave er å studere atferd.

Filosofisk behaviorisme bygger først og fremst på radikal behaviorisme, men den kan ses på som en enda mer radikal posisjon. Ifølge filosofisk behaviorisme så bør all mental terminologi som inngår i en forklaring av atferd enten elimineres og/eller bli erstattet av behavioral terminologi. I hovedtrekk mente filosofiske behaviorister at mentale tilstander slik som proposisjonale attityder lar seg oversette til atferd eller til tilbøyelighet for atferd. Dersom jeg tror at det begynner å regne vil jeg være tilbøyelig til å ta med meg en paraply når jeg går ut av huset. Min trosoppfatning kan derfor reduseres til en ren beskrivelse av atferd eller tilbøyelighet for atferd. Ifølge de filosofiske behavioristene er min trosoppfatning ikke noe annet enn ”tilbøyelighet til å ta med seg paraply"-atferd. Kjente tilhengere av filosofisk behaviorisme er Gilbert Ryle (1900-1976) og, med utgangspunkt i noen tolkninger, den sene Wittgenstein (1889 -1951).

Filosofisk behaviorisme fremstår som en kontraintuitiv teori. Det synes som at vi har indre mentale tilstander som påvirker vår atferd. For eksempel synes det rimelig å anta at det er min følelse av smerte i magen som får meg til å ta en tablett som virker dempende på smertefølelsen. Med utgangspunkt i kunnskapen vi har om hjernen, ser det også ut til at hjernetilstander spiller en kausal rolle i forhold til å realisere bestemte typer atferd. Grunnen til at filosofisk behaviorisme er en teori som ikke lenger har noen kjente tilhengere er imidlertid at den møtte på noen tilsynelatende uløselige problemer. Vi kan illustrere hovedproblemet ved hjelp av mitt tidligere eksempel, der min trosoppfatning om at det regner oversettes til ”tilbøyelighet til å ta med seg paraply atferd”. Problemet er at min tilbøyelighet ikke kun har sammenheng med min trosoppfatning, men også med et ønske om å ikke bli våt. For, det er mulig å tenke seg at noen tror at det vil begynne å regne, men at denne trosoppfatningen ikke medfører en tilbøyelighet for å ta med seg paraply. Vi kan forestille oss at noen faktisk kan ønske å bli våt, og av den grunn kan ikke deres trosoppfatning oversettes på denne måten. Siden ikke bare trosoppfatninger, men også ønsker og andre mentale tilstander er avgjørende for hvordan vi handler, så er det ingen enkel oppgave å oversette slike tilstander til tilbøyelighet til atferd. Trosoppfatningen ”at det kommer til å regne” kan resultere i ulik atferd hos ulike mennesker, og i ulik atferd hos den samme person på ulike tidspunkt.

  • Kim, J., 1998. Philosophy of Mind, Colorado: Westview Press
  • Ryle, G., 1949. The Concept of Mind, London: Hutchinson
  • Wittgenstein, L., 1953/1968. Philosophical Investigations, trans. G. E. M. Anscombe, Oxford: Basil Blackwell

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.