Fanqie, system for å vise uttale av kinesiske tegn med to andre tegn. 

Kinesisk har hatt forskjellige metoder for å vise uttalen av tegnene, for eksempel i ordbøker, blant annet pinyin, Wade-Giles, bopomofo med flere. 

Fanqie er et av de eldste systemene, rundt 2000 år gammelt, og er oppkalt etter tegnene som viste at dette var lydskrift. Til å begynne med sto tegnet 反 (fǎn) etter lydangivelsen, men senere ble dette byttet ut med tegnet 切 (qiè).

Lyden ble angitt som et sett av to tegn: det første tegnet sto for begynnerkonsonanten og det andre tegnet for endelsen, for eksempel kunne uttalen til tegnet 冬 /dōng/ 'vinter' gjengis med 都宗切, som viste at dette var lydangivelse (切) hvor forstavelsen hadde konsonanten til 都 /dōu/, altså d-, og endelsen til 宗 /zōng/, altså -ōng. Tonen måtte også stemme og var en del av endelsen. 

(Se artikkelen om pinyin for mer informasjon om hvordan kinesiske stavelser deles inn.)

Tegnene som angir uttalen var ikke standardisert og forskjellige tegn ble brukt i forskjellige tekster. Det var derfor ikke et slags alfabetsystem som for eksempel forløperne til de japanske kana

Fanqie er en viktig kilde til informasjon om hvordan middel-kinesisk ble uttalt, og mange av lydanvisningene med dette systemet i de gamle ordbøkene gir ikke riktig uttale i moderne kinesisk. For eksempel gjengis uttalen av 東 /dōng/ 'øst' med 德紅反, hvor 反 viser at dette er lydangivelse med forstavelsen til 德 /dé/ og endelsen 紅 /hóng/, men stavelsen uttales ikke */dóng/ i moderne kinesisk. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.