Tyskland, film

Fritz Lang regnes som det største navnet innen tysk ekspresjonistisk film. Her en scene fra hans Dr. Mabuse, Der Spieler (1922).

Av /NTB Scanpix ※.

I film er ekspresjonisme betegnelse for en periode i den tyske stumfilmen hvor påvirkning fra ekspresjonismen i billedkunsten ga filmene et unikt visuelt uttrykk.

Retningen, som ofte betegnes som «den tyske ekspresjonismen», fikk sitt gjennombrudd med Robert Wienes Das Cabinet des dr. Caligari (1919), og blant de viktigste regissørene finner vi Fritz Lang med Der müde Tod (1921) og Dr. Mabuse, der Spieler (1922), F. W. Murnau med Nosferatu, eine Symphonie des Grauens (1921) og Faust (1926), og Paul Leni med Hintertreppe (1921) og Das Wachsfigurenkabinett (1924).

Av særlig betydning var fotografer som Karl Freund og Fritz Wagner, og – ikke minst – scenografene Robert Herlth, Otto Hunte, Walter Röhrig og Hermann Warm. Fra ekspresjonismen i bildekunsten lånte disse filmskaperne inspirasjon til vridde perspektiver, forstørrede og forvrengte billedelementer, bisarre kontrastvirkninger og særegne plastiske uttrykksformer hos skuespillerne.

De ble også påvirket av 1800-tallets fantastiske litteratur med dens hallusinatoriske sinnstilstander og skrekkfigurer. Målet var å gi uttrykk for rollefigurenes indre liv ved å forme og omforme deres ytre og de omgivelsene de befinner seg i til et subjektivt psykologiserende uttrykk. Sinnstilstandene som den tyske ekspresjonismen ga uttrykk for kunne være ekstreme, og ofte av patologisk karakter.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg