Benufuglen
Som et aspekt av Atum, skal Benufuglen ha fløyet over urhavet Nun før alt begynte, før skapelsen.

Den heliopolitanske skapelsesmyten er en gammelegyptisk skapelsesmyte med utspring i byen Heliopolis, kultsenteret for solguden i det gamle riket (ca. 2543-2120 fvt.).

Ifølge myten skapte Atum (den som ikke er, den udifferensierte) seg selv mens han var i urhavet Nun. I skapelsesøyeblikket ble han født av urflommen som den som kom til eksistens av seg selv. Noen ganger ble det fortalt at Atum allerede eksisterte i urhavet i ”sitt egg.” Atum utførte ulike skapelsesgjerninger ikledd ulike former. Som urhaugen grunnla han det første stykket med land, og stedet for den aller første soloppgangen. Som urslangen avgrenset han universet, og som føniksfuglen skapte han lyset og livet ved sitt første skrik. Som tordivelen Kheperi forvandlet han seg til den unge solen som steg opp på himmelen, som Ra nådde han solens høydepunkt og som Atum kveldssolen som går ned i horisonten.

Atum var ifølge tekstene alene da han frembrakte verden, og enten ved spytt eller onani skapte han det første gudeparet, tvillingene Shu (guden for luft og bevegelse, livets prinsipp og bæreren av lyset) og Tefnut (fuktighetssymbol, den farlige gudinnen og solens øye). Ved fødselen av disse gudene skjedde det en differensiering fra en til flere, men ennå er ikke tvillingparet adskilt. Dualiteten finnes fortsatt innlemmet i enheten.

Ved neste generasjonsledd, barna til Shu og Tefnut -- tvillingparet Geb (den mannlige jorden) og Nut (den kvinnelige himmelen) -- blir differensieringen total. Ifølge myten levde Geb og Nut sammen i begynnelsen og fikk barn: solen, månen, stjernene og planetene som ble plassert langs Nuts kropp, men etter en tid plasserte Shu seg mellom dem. Da Shu stilte seg mellom himmelen og jorden var Nut gravid, og de siste barna i den såkalte heliopolitanske enneaden (nigudforsamlingen eller nigudekretsen) tilhører det menneskelige plan: Osiris, Isis, Seth og Neftys.

Disse fire barna representerer den samme generasjonen, men Osiris og Isis er i en overlegen posisjon fordi de er eldst. Osiris den eldste sønnen som styrer landet, Isis den eldste datteren og Osiris´ kone og dronning. (Se Osirismyten.)

Seth, som er gift med sin søster Neftys, er misunnelig på Osiris som arver tronen og dreper sin bror. Liket til Osiris blir kuttet opp i biter som spres rundt om i Egypt. Isis leter etter, og oppsporer, delene av Osiris sin kropp, og ved hjelp av magi vekker hun ham til live lenge nok til å unnfange et barn med ham, sønnen Horus. I en rekke episoder kjemper den voksne Horus mot sin onkel Seth, for å hevne sin far.

Ben-ben steinen

I hovedtemplet i Heliopolis sto en obelisk der den såkalte ben-bensteinen, formet som en pyramide, hvilte på toppen. På ben-ben steinen, oppkalt etter selve urhaugen, falt de første solstrålene hver eneste morgen, og den ble sett på som skapelsessteinen, det stivnede frøet lagt der av solguden Atum og Ras hvilested. Benbensteinen var antageligvis modell for senere utforminger av obelisker og pyramider. Det er sannsynlig at ben-ben haugen (altså urhaugen) var inspirert av naturfenomenet knyttet til tilbaketrekningen av vannet etter den årlige Nilflommen, der landet så ut til å stige frem fra flomvannet.

Man tenkte seg at Benufuglen ville komme tilbake til ben-ben steinen med jevne mellomrom, legge et nytt egg og dermed innlede en ny æra. Som et aspekt av Atum, skal Benufuglen ha fløyet over urhavet Nun før alt begynte, før skapelsen. Benufuglen ble dessuten sagt å være ba-sjelen til guden Ra.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hornung, Erik, 1992b, ”Versuch über Nephthys,” Studies in pharanoic religion and society in honour of J. Gwyn Griffiths, London: Egyptian Exploration Society.
  • Naguib, Saphinaz-Amal, 1998, ”Det gammelegyptiske verdensbildet. Den ene og de Mange.” i: Ruud, Inger Marie og Hjelde, Sigurd (red.), Enhet i mangfold? 100 år med religionshistorie I Norge, Oslo: Tano Aschehough.
  • Naguib, Saphinaz-Amal, 2000, "Da verden ble til i Egypt." i Bringsværd, Tor Åge og Braarvig, Jens (red), I begynnelsen, skapelsesmyter fra hele verden, Verdens Hellige Skrifter, De norske Bokklubbene.
  • Naguib, Saphinaz-Amal og Johansen, Eldrid (red), 2001, Den egyptiske Dødeboken og tekster om livets vei, Verdens Hellige Skrifter, De norske Bokklubbene.
  • Quirke, Stephen, 1992, Ancient Egyptian Religion, London: British Museum Press.
  • Velde, Herman te, 1984, “Relations and Conflicts between Egyptian Gods, particularly in the Divine Ennead of Heliopolis,” i: Hans G. Kippenberg (red.), Struggles of Gods, Berlin: Mouton Publishers.
  • Wilkinson, Richard H., 2003, The Complete Gods and Goddesses of Ancient Egypt, Egypt: The American University in Cairo Press.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg