Captatio benevolentiae, i retorikken et utsagn som tar sikte på å vinne tilhørernes sympati, særlig gjennom omtale av egen utilstrekkelighet som taler (i sin mest trivielle form: "jeg er ingen taler, men ..."), eller uegennyttige forhold til saken.

Quintilian skriver: "Talere som er hjelpeløse møtes med en naturlig velvilje, og en samvittighetsfull dommer hører helst på den advokat som minst gir ham grunn til å frykte på rettferdighetens vegne. Det var derfor de gamle gjerne gikk inn for å skjule veltalenheten, så annerledes enn den brautende oppførsel vi er vitne til i våre dager.

Alf Nordhus skriver: "Ikke vet jeg om det er bare i Norge man må regne med at særlig legmenn nærer en viss skepsis overfor den altfor glatte tunge, - fremstillingen vil ikke virke helt troverdig hvis den er for elegant fremført." (Fra Jeg tar saken. Oslo. 1967.)

Captatio benevolentiae inngår vanligvis i talens innledende del, exordium, og bidrar til å etablere talerens troverdighet, etos.

Andre eksempler:

"Jeg tror ikke, at jeg kan tages for en smigrer; jeg har i alle Fald undertiden prøvet at sige Sandheden under farefulde Omstendigheder, og da kureres man for Lyst til Smiger. Derfor tænker jeg, at jeg troes, naar jeg her siger ..." (Bjørnstjerne Bjørnson, Innlegg i Dagbladet i flaggstriden. 1879. Artikler og taler, bind I.)

"Mine damer og herrer. Naar jeg som en gammel politisk landsstormsoldat, som trodde forlængst at ha uttjent sin politiske verneplight, idag atter stiller i valgkampens linje, saa vil jeg gjerne, at dere skal faa et indtryk av, at ogsaa jeg anser vort folks stilling saa vanskelig, saa alvorlig, ja saa farlig, at den kalder paa os alle gamle og unge, mænd og kvinder for gjøre vor pligt." (Valgtale av Christian Michelsen i Bergen 1924.)

Kilde:Eide, Tormod: Retorisk leksikon. Spartacus, 1999.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.