arveoppgjør

Arveoppgjør eller skifte er prosessen der en avdøds formue fordeles mellom arvingene. Arveoppgjør omtales også som dødsboskifte. Arveoppgjøret omfatter avdødes eiendom, verdier og gjeld. Lovverket i de fleste land definerer standardregler for fordelingen av verdiene etter avdøde, men arvelateren kan påvirke prosessen gjennom et testament. I norsk rett er reglene om fordelingen av arv der det ikke foreligger testament, regulert i arveloven kapittel 2 til 6, som prioriterer ektefelle, samboer og barn, mens adgangen til å fravike lovens fordelingsregler gjennom testament er regulert i arveloven kapittel 7.

Ved arvelaterens død oppstår det et dødsbo, som inkluderer alle verdier og forpliktelser den avdøde etterlater seg. Dødsboet må gjøres opp, noe som betyr at gjelden må betales før arven fordeles. Dersom gjelden overstiger verdiene, er dødsboet insolvent. Det er særlige regler om insolvente dødsbo i arveloven §§ 175 til 178.

Arveoppgjøret kan håndteres ved privat skifte, hvor arvingene selv ordner oppgjøret, eller gjennom offentlig skifte ved at en tingrett (tidligere kalt skifterett) styrer prosessen. Ved privat skifte kreves det at minst én av de myndige arvingene påtar seg ansvaret for avdødes forpliktelser (gjeldsansvar) overfor retten. Ved offentlig skifte er det ikke nødvendig at noen av arvingene påtar seg gjeldsansvar. Ved offentlig skifte blir det vanligvis oppnevnt en bostyrer, som forestår arveoppgjøret på vegne av tingretten.

Hvis avdøde etterlater seg en ektefelle eller samboer, kan ofte den gjenlevende ektefellen eller samboeren velge å sitte i uskiftet bo. Da vil den gjenlevende samboeren kunne beholde hele eller deler av avdødes formue til sin død eller til han eller hun gifter seg på nytt. Uskifte gir den lengstlevende ektefelle eller samboer rett til å disponere over eiendelene i uskifteboet som en eier.

Pliktdelsarv sikrer at nærmeste familie får en bestemt minsteandel av arven.