Uskifte er regulert i arveloven 3. mars 1972 kapittel III. Når en person dør, skal normalt hans formue fordeles (skiftes) mellom avdødes arvinger. Etterlater imidlertid avdøde seg ektefelle, har denne rett til å sitte i uskifte med midler som er felleseie, dvs. beholde felleseiet uskiftet. Dette gjelder ubetinget overfor avdødes arvinger etter loven, med unntak av avdødes særkullsbarn. Disse kan straks forlange å få arven etter sin far/mor. Men de kan samtykke i at gjenlevende får sitte i uskifte. Også arvinger som er innsatt i avdødes testament kan kreve arven straks, men da må gjenlevende før avdødes bortgang ha fått kunnskap om testamentet. Unntaksvis kan også den gjenlevende overta i uskifte midler som var avdødes særeie. Dette gjelder hvor det ved ektepakt mellom ektefellene er gitt den gjenlevende en slik rett, eller hvis avdødes arvinger gir sitt samtykke.

Den som vil sitte i uskiftet bo, skal melde fra om dette til skifteretten og gi en summarisk oppgave over avdødes og egen formue og gjeld. En som sitter i uskiftet bo har i utgangspunktet en eiers rådighet over hele boet. Han eller hun kan imidlertid ikke uten arvingenes samtykke gi bort gaver som står i misforhold til boets formue, og aldri gi bort fast eiendom. Hvis gjenlevende uten samtykke har gitt en slik gave, kan hver av arvingene få den omstøtt ved dom dersom mottageren skjønte eller burde ha skjønt at gjenlevende ikke hadde rett til å gi gaven. Søksmål må reises innen ett år etter at arvingen fikk kunnskap om gaven.

Retten til å sitte i uskifte opphører hvis den gjenlevende inngår nytt ekteskap eller blir umyndiggjort. En arving kan kreve skifte av boet hvis gjenlevende ektefelle på en utilbørlig måte reduserer boets formue eller utsetter det for vesentlig tap.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.