Talerens utdannelse

Verk om retorikk av den romerske taleren og talelæreren Quintilian, utgitt 95 evt.

De tolv bøkene følger en talers utdannelsesløp fra førskolealder til han er klar for voksenlivet. Verkets hoveddel, bøkene tre til ni, er en gjennomgang av retorikkens lære om språklig innhold (topikk) og utforming (figurlære) – det vil si  hva man skal si, og hvordan man skal si det. Dette er stoff som tidligere var behandlet i romerske håndbøker i retorikk som den anonymt forfattede Retorikk til Herennius (Rhetorica ad Herennium) og Ciceros Om stoffsamling (De inventione), men der disse henvender seg til studerende, er Quintilians påtenkte leser først og fremst en lærer i faget.

De første og siste bøkene drøfter prinsipielle spørsmål og knytter dermed an til tidligere filosofiske verker som Aristoteles’ Retorikk og Ciceros Om taleren (De oratore). Første og annen bok tar opp pedagogiske spørsmål som hvordan læreren best kan motivere elevene, samt grunnlagsproblemer som hvordan faget skal defineres og hvorfor det er nyttig. Verkets tre siste bøker diskuterer estetikk og etikk. Tiende bok gir råd om hvordan den som utdanner seg til taler utvikler god språklig flyt, facilitas. Denne boken har også en litteraturkritisk avdeling, der Quintilian drøfter hvilke greske og romerske forfattere som er gode språklige forbilder. Ellevte bok forklarer hvordan en tale memoreres og til slutt framføres, med detaljert veiledning om stemmebruk, mimikk og gestikk. Tolvte og siste bok vender tilbake til grunnlagsproblemer og drøfter blant annet hvordan en taler bør forholde seg til sannheten.

Talerens utdannelse er oversatt til engelsk av Russel (2001) og til tysk av Rahn (1972–75), begge med latinsk parallelltekst. De første tre bøkene er oversatt til norsk av Hermund Slaattelid, med utførlig innledning: Institutio oratoria: Opplæring av talaren (2004).