Salim Bachi, franskspråklig algerisk forfatter, født 1971. Han studerte filologi ved Universitetet i Alger og ved Sorbonne i Paris og debuterte i 2001 med romanen Le chien d'Ulysse («Odyssevs hund»). Boken vakte stor oppsikt og vant flere priser, blant annet Goncourt-prisen for beste debutbok. Også hans senere bøker har fått stor oppmerksomhet i den fransktalende verden, og i Algerie er han blitt kalt den mest talentfulle forfatteren i sin generasjon. Fra 2004 har han bodd i Frankrike.

Som mange andre forfattere fra sitt land er Bachi sterkt kritisk til de autoritære tendensene som har preget Algerie de siste tiårene. Men han er også usikker på hvor godt egnet litteraturen er til å skape virkelige forandringer i samfunnet. Derfor er han mer opptatt av  å utforske romanformen enn å skrive det som gjerne kalles "engasjert litteratur". Bøkene hans er fylt av språklig lek og har ofte tydelige innslag av parodi. Tittelen på den første boken er hentet fra Odysseen der det fortelles at hunden til Odyssevs var den første som kjente igjen sin herre da han kom tilbake etter sin lange reise. Men boken er også inspirert av romanen Ulysse av James Joyce. Handlingen foregår i en oppdiktet by, Cyrtha i Nord-Afrika, og Bachi lar også andre av bøkene sine foregå i denne fiktive byen.

I romanene sine har Bachi vist stor evne til fornyelse. Romanen La Kahéna (2003) er riktig nok både tematisk og hva angår litterær teknikk beslektet med den første boken. Tittelen er hentet fra historien om en berbisk dronning fra tidlig middelalder som kjempet mot araberne og for sitt lands selvstendighet. I Tuez-les tous (2006, «Drep dem alle») ønsker forfatteren å leve seg inn i hatet og fanatismen hos en av terroristene som angrep Tvillingtårnene i New York 11 september 2001. Mildere i tonen er Le Silence de Mahomet (2008, «Muhammeds taushet») der Bachi skildrer profeten slik fire av hans nærmeste oppfattet ham. Men også denne boken er kontroversiell fordi mange muslimer har reagert på at religionsstifterens liv blir gjenfortalt i skjønnlitterær form.. 

Bachi har gitt uttrykk for at den berømte persiske eventyrsamlingen Tusen og en natt har hatt spesielt stor betydning for forfatterskapet hans. Dette ser man ikke minst i romanen fra 2010, Amours et aventures de Sinbad le Marin («Sinbad Sjøfarerens kjærlighetshistorier og eventyr». Her er Sinbad i eventyret blitt til en ung og opprørsk gutt fra dagens Algerie som kjemper for å finne lykken på tross av alle problemene og konfliktene i samfunnet.

Også i flere av Bachis seneste romaner er hovedpersonene unge menn. Le dernier été d'un jeune homme (2013, «En ung manns siste sommer») handler om forfatteren Albert Camus,  og boken skildrer både hans intellektuelle og politiske modning og hans kamp mot tuberkulosen. Boken er skrevet i første person, og også her ønsker Bachi å trenge lengst mulig inn i hovedpersonens sinn. Hans syn på Albert Camus er ulikt det man finner hos en annen algerisk forfatter fra samme generasjon: Kamel Daoud har i romanen Mersault contre-enquête, (2012) et langt mer kritisk perspektiv på Camus' forhold til sitt fødeland Algerie enn det man finner hos Bachi.

Også i Bachis neste bok Le consul (2014) er hovedpersonen en historisk skikkelse. Romanen har form av en personlig bekjennelse fra Aristide Sousa Mendes som var portugisisk konsul i Bayonne i Frankrike sommeren 1940. På tross av ordrene han fikk fra sine overordnede i Lisboa, delte han ut pass til flyktninger fra hele Europa som hadde mistet sitt statsborgerskap. Disse passene hadde den samme funksjon som Nansen-passene hadde etter første verdenskrig. Det er usikkert hvor mange menneskeliv Sousa Mendes reddet på denne måten, men man mener det kan være flere tusen. Bachi legger også vekt på at denne gåtefulle diplomaten fra siste verdenskrig hjalp en rekke flyktninger med jødisk identitet.

I 2017 har Bachi utgitt en bok der forfatteren distanserer seg fra islam fordi han mener denne religionen er for opptatt av skyld og straff: Dieu, Allah, moi et les autres («Gud, Allah, jeg og de andre») viser igjen at Bachi lar bøkene sine enten romme mange trekk fra hans egen biografi eller berette et annet menneskes fiktive livshistorie. Den mest selvbiografiske av Bachis romaner er likevel Autoportrait avec Grenade (2005, «Selvportrett med Granada»). Fortellingen om forfatterens studieopphold som ung i Spania blir både en beretning om hans kamp med sykdom og en skildring av hans drømmer om kjærlighet og litterær karriere.

Salem Bachis bøker er et godt eksempel på hvordan en del av de yngste forfatterne fra Algerie beveger seg bort fra rent samtidsaktuelle temaer og hvordan de på nye måter setter enkeltmenneskes drømmer og indre erfaringer i sentrum. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.