Ratio decidendi

Artikkelstart

Ratio decidendi er den delen av en rettsavgjørelse (det vil si en dom, kjennelse eller beslutning) som inneholder de rettsreglene som er nødvendige for å grunngi løsningen av den konkrete saken. Rettsavgjørelsens ratio decidendi er begrunnelsen for den løsningen som skrivende dommer gir uttrykk for i dommens premisser.

Faktaboks

Uttale
rati'o desi'den'di
Etymologi
av latin ratio, ‘begrunnelsen [for]‘’ og decidere, ‘avgjøre’

Ratio decidendi som prejudikat

Det er rettsavgjørelsens anførte ratio decidendi som i noen tilfeller får virkning som prejudikat for kommende saker. Dersom det foreligger flere anførte ratio decidendi som alle leder til samme resultat, vil dette kunne svekke rettsavgjørelsens vekt som prejudikat.

Et eksempel på dette finnes i den såkalte «Gjensidigebygg-dommen» i Norsk Retstidende 1995 side 904, der Høyesterett gir tre begrunnelser på spørsmålet om Gjensidigebygget i Lysaker var reist i strid med en negativ servitutt. Flertallet begrunner løsningen slik: «Etter min mening kan (1) servituttene ikke tolkes slik at de er til hinder for oppføring av Gjensidigebygget, og hensett til utviklingen (2) i det strøket der det ligger, må de for øvrig anses bortfalt. Bygget er videre oppført i henhold til reguleringsplan (3). Negative servitutter som hindrer utbygging i samsvar med slik plan, faller bort» (vår nummerering).

Her begrunnes altså resultatet både med tolkning av servitutten, strøkets utvikling og kollisjonen med reguleringsplanen.

Som rettsanvender kan man ikke her velge en av begrunnelsene som anført ratio decidendi, for så å sette de andre til side som obiter dicta. Alle begrunnelsene kunne hver for seg grunngi resultatet, og dermed svekkes dommens verdi som prejudikat.

Konstruert ratio decidendi

Konstruert ratio decidendi er resultatet av en etterfølgende analyse av en rettsavgjørelse gjort av en juridisk teoretiker, som ser dommens resultat og begrunnelse i sammenheng. Analysen kan da konkludere med at domsbegrunnelsen ikke er den mest generelle eller rasjonelle veien til resultatet. For å forenkle, settes det opp en annen domsbegrunnelse – det konstrueres en ratio decidendi.

Tradisjonelt sett skal det vises forsiktighet med å konstruere domsbegrunnelser, men det finnes eksempler fra rettsteori. Et eksempel som ofte nevnes i denne sammenheng er den såkalte «interesselæren», som ble utviklet fra de såkalte «ku- og jernskrapdommene» i Norsk Retstidende 1910 side 231 og Norsk Retstidende 1912 side 263. Læren går på at når salgsgjenstanden forblir hos selger etter at kjøpet er fullført og ikke er overført før konkursåpningen, vil kjøper ha rettsvern hvis utsettelsen var i hans interesse.

I de nevnte rettsavgjørelsene er det ikke spor av noen interessesynspunkter i de skrevne domspremissene, men i samsvar med interesselæren har man i ettertid tatt utgangspunkt i domsresultatet og prøvd å begrunne det på en enklere, generell og mer rasjonell måte enn det som ble gjort i de konkrete avgjørelsene. Interesselæren er nå anerkjent i norsk privatrett.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg