Ratio decidendi, (el. anført ratio decidendi), delen av en rettsavgjørelse som innholder de rettssetninger som er nødvendige for å grunngi løsningen av den konkrete sak. Rettsavgjørelsens anførte ratio decidendi er den løsningen som skrivende dommer gir uttrykk for i dommens premisser. Ratio decidendi avgrenses mot obiter dictum, her kan grensen være flytende.

Det er rettsavgjørelsens anførte ratio decidendi som får prejudikatvirkning for kommende saker. Dersom det foreligger flere anførte ratio decidendi som alle leder til samme resultat, vil dette kunne svekke rettsavgjørelsens vekt som prejudikat.

Et eksempel på dette finnes i den såkalte "Gjensidigebygg-dommen" i Rettstidende 1995 s. 904 der Høyesterett gir tre begrunnelser på spørsmålet om Gjensidigebygget i Lysaker var reist i strid med en negativ servitutt. Flertallet begrunner løsningen slik: "Etter min mening kan (1) servituttene ikke tolkes slik at de er til hinder for oppføring av Gjensidigebygget, og hensett til utviklingen (2) i det strøket der det ligger, må de for øvrig anses bortfalt. Bygget er videre oppført i henhold til reguleringsplan. (1) Negative servitutter som hindrer utbygging i samsvar med slik plan, faller bort" (vår numering).

Her begrunnes resultatet både med tolkning av servitutten, strøkets utvikling og kollisjonen med reguleringsplanen.

Som rettsanvender kan man ikke her velge en av begrunnelsene som anført ratio decidendi, for så å sette de andre til side som obiter dicta - alle kunne selvstendig begrunne resultatet - dermed svekkes det totale prejudikatvekten.

Konstruert ratio decidendi, resultatet av en inngående analyse av en rettsavgjørelse. Analysen ser dommens resultat og begrunnelse i sammenheng. Som resultat kommer analysen til at domsbegrunnelsen ikke er den mest generelle eller rasjonelle veien til resultatet. For å simplifisere settes det opp en annen domsbegrunnelse - det konstrueres en ratio decidendi.

Tradisjonelt sett skal det vises forsiktighet med å konstruere domsbegrunnelser, men det finnes kjente eksempler fra rettsteori.

Et eksempel som ofte tas i denne sammenheng er den såkalte "interesselæren" som ble utviklet fra de såkalte "ku- og jernskrapdommene" i hhv. Rt. 1910.231 og Rt. 1912.263. Læren går på at når salgsgjenstanden blir hos selger i etter kjøpte er fullført og ikke er overført før konkursåpningen, vil kjøper ha rettsvern hvis utsettelsen var i hans interesse.

I de nevnte rettsavgjørelsene er det ikke spor av noen interessesynspunkter i de skrevene domspremissene. Når interesselæren ble konstruert tok man utgangspunkt i domsresultatet og prøvde å begrunne det på en enklere, generell og mer rasjonell måte enn det som ble gjort i de konkrete avgjørelsene. Interesselæren var denne begrunnelsen og er nå anerkjent i norsk privatrett.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.