Obiter dictum

Artikkelstart

Obiter dictum, (i flertall obiter dicta) er uttalelser i rettsavgjørelser som ikke er nødvendige for begrunnelsen av domsresultatet i den konkrete sak. Et obiter dictum kan forekomme der prinsipielt vanskelige spørsmål reiser seg uten at løsningen er av direkte relevans for det endelige domsresultatet, men hvor domstolen likevel velger å bemerke hvordan spørsmålet kan tenkes løst.

Faktaboks

Uttale
ob'iter diktum
Etymologi
Av latin obiter, ‘i forbifarten’, og dictum, ‘sagt’

Selv om slike bemerkninger ikke er nødvendige for domsresultatet, kan de ha rettskildemessig vekt. Det må antas at når en domstol velger å komme med slike tilleggsbemerkninger, så er det nøye gjennomtenkt. Siden et obiter dictum ikke er nødvendig for domsresultatet, kan det ikke bli et prejudikat for fremtidig rettsanvendelse, men det kan være en indikasjon om hvilken retning domstolen kommer til å følge i senere saker.

Den vanligste typen obiter dictum er der domstolen i løsningen av et rettspørsmål tar reservasjoner mot andre tilfeller. Et eksempel er den såkalte «taksteindommen» i høyesterettsdommen i Retstidende 1972 s. 965. Her ble en huseier dømt objektivt ansvarlig for skade som følge av at en takstein falt ned fra taket og traff en forbipasserende. Førstvoterende dommer uttalte så at «[J]eg vil tilføye at jeg intet vil ha uttalt om hvordan løsningen ville ha blitt dersom man hadde måttet legge til grunn at en særdeles sterk vind hadde blåst ned takstenen.»

Den endelige rettskildemessige vekten av et obiter dictum kan ikke fastsettes generelt. Man må se an den aktuelle rettsavgjørelsen, og det er vanligvis bare Høyesteretts obiter-uttalelser som kan tillegges vekt. Videre må man se på om det er dissens om uttalelsen. Dissens svekker vanligvis vekten av en uttalelse.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg