Obiter dictum, (flert. obiter dicta), uttalelser i rettsavgjørelser som ikke er nødvendig for begrunnelsen av domsresultatet i den konkrete sak. Et obiter dictum kan forekomme der uløste og ofte prinsipielt vanskelige spørsmål reiser seg i domsbegrunnelsen uten at løsningen er av relevans for det endelige resultatet. Likevel velger domstolen å bemerke hvordan et rettspørsmål rundt dette emnet kunne løses.

Selv om slike bemerkninger ikke er nødvendige for domsresultatet, kan de ha rettskildemessig vekt. Det må antas at når en domstol velger å komme med slike tilleggsbemerkninger så er det nøye gjennomtenkt. Likevel vil ikke et obiter dictum kunne bli et prejudikat for fremtidig rettsanvendelse. Det kan imidlertid være en indikasjon i hvilken retning domstolen kommer til å følge i senere saker.

Den vanligste typen obiter dictum er der domstolen i løsningen av et rettspørsmål tar reservasjoner mot andre tilfeller. Et eksempel er den såkalte "taksteindommen" i Retstidende 1972 s. 965. Her ble en huseier dømt objektivt ansvarlig for skade som følge av at en takstein falt ned fra taket og traff en forbipasserende. Dommer uttalte så at "[J]eg vil tilføye at jeg intet vil ha uttalt om hvordan løsningen ville ha blitt dersom man hadde måttet legge til grunn at en særdeles sterk vind hadde blåst ned takstenen."

Den endelige rettskildemessige vekten av et obiter dictum kan ikke fastsettes generelt. Man må se an den aktuelle rettsavgjørelsen; det er vanligvis bare Høyesteretts obiter-uttalelser som kan tillegges vekt. Videre må man se på om det er dissens om uttalelsen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.