hors de combat

Hors de combat er den tradisjonelle betegnelsen i krigens folkerett for stridende personer i en væpnet konflikt som er blitt kampudyktige.

Krigens folkerett tillater angrep mot stridende personer. Dersom stridende personer blir syke, sårede eller tilfangetatt, anses de som hors de combat eller kampudyktige. Disse vil ikke lenger være lovlige mål, med mindre de velger å fortsette å kjempe.

I henhold til artikkel 41 nr. 2 i første tilleggsprotokoll av 1977 til de fire Genèvekonvensjonene av 1949 er kampudyktige personer definert som tidligere stridende som enten

1. Befinner seg i en motparts hender,
2. klart tilkjennegir ønske om å overgi seg, eller
3. er bevisstløs eller på annen måte gjort kampudyktig på grunn av skader eller sykdom og derfor er ute av stand til å forsvare seg.

Det er en forutsetning for å ha rett til beskyttelse at personen faktisk avstår fra enhver fiendtlig handling og ikke gjør forsøk på å flykte. For eksempel vil en såret person som fortsetter å kjempe eller forsøker å få tak i våpen for å kunne kjempe videre, ikke være beskyttet. Han vil med andre ord fortsette å være et lovlig mål. Dersom en person feilaktig gir inntrykk av å ha krav på beskyttelse som hors de combat, og så utnytter motstanderens tillit for å angripe, vil dette være svik.